Nå kan ikke ledelsen i norsk sykkelsport styre unna et grunnleggende veivalg: Står de for ansvarliggjøring eller for en kultur som skyver ubehagelige saker under teppet?

Helt siden de kritiske spørsmålene begynte å komme om hvor det blir av konsekvensene av at sykkel-VM i Bergen ble kjørt på dunken, har det sittende styret i Norges Cykleforbund tviholdt på tålmodighet. De har villet avvente bostyret før de tok stilling til om den tidligere presidenten skulle anmeldes etter idrettens regler.

Hvis noen har glemt hva dette handler om, så gikk altså VM dundrende konkurs, etter en tid da Harald Tiedemann Hansen hadde vært vært sykkelpresident, daglig leder for Bergen 2017 og styremedlem i Det internasjonale sykkelforbundet (UCI) samtidig. I etterkant har han kunnet ha sykkelverv nærmest som om ingenting hadde skjedd.

Mannen med hattehyllen har en rekke internasjonale posisjoner hos UCI, som er den største kreditoren til nettopp det havarerte VM-selskapet. I tillegg valgte sykkeltinget å gjenvelge ham til et nasjonalt grenverv for noen uker siden.

Region Sør i NCF har kjempet for å få reist en sak mot Tiedemann Hansen, «utelukkende på det vi mener er brudd på idrettens eget regelverk», ifølge deres redegjørelse. Men hovedstyret har sammen med Norges idrettsforbund vunnet frem med at det ville være prematurt. Uansett hva man mener om akkurat den striden, er det nå ikke mulig å se argumenter for ytterligere utsettelser.

Nå vet vi nemlig blant annet følgende:

• Rapporten til bostyret konkluderer med at «(...) det er grunnlag for et krav mot styret og daglig leder.»
• «Analysen viser at det ville vært økonomisk fordelaktig å kansellere Sykkel VM i perioden februar 2017 til juli 2017.»
• «Konkursboet anser det som klart at Bergen 2017 AS ble drevet med et urealistisk kostnads- og inntektsbudsjett, mangelfull oversikt over og kontroll med økonomien, og med uforsvarlig stor risikovillighet og optimisme.»

Ressursgrunner gjør at det pengefattige boet velger ikke å forfølge kravet de mener ligger der rettslig. Men det betyr på ingen som helst måte at grunnarbeidet bør medføre at Harald Tiedemann Hansen dermed bør få slippe en sak for idrettens domsutvalg. Disse reglene skal vel stå på egne ben?

I NIFs lov finnes flere alternativer for straff, der det for eksempel er mulig å bli idømt tap av tillitsverv hvis man har gjort noe som kan skade «idrettens anseelse». Hvordan er det tenkelig at den bestemmelsen ikke skal være relevant i denne saken?

Sykkel-VM i Bergen gikk altså konkurs, der samme person hadde tre forskjellige hatter på, og der skadene er store både innad i organisasjonen og for tredjepart. Og det er vitterlig heller ikke slik at problemene kom som lyn fra klar himmel.

Styret i Bergen 2017 lot være å kansellere i perioden februar-juli, men valgte å kjøre på med en urealistisk optimisme. Her er uansvarlighet tidligere dokumentert også gjennom en rapport fra NTNU.

Mange i sykkel-Norge har snakket om behovet for å få ro og komme seg videre, og det har vært rettet verbalt skyts mot personer som har stått opp for ansvarliggjøring.

Men nå har vi i alle fall svart på hvitt at det var all grunn til å slå alarm, og sykkelstyret må velge hvilken side av historien de vil falle ned på.

Vil NCF-styret nå, i likhet med en av organisasjonens egne regioner, at saken skal opp for domsutvalget? Er det kameraderi eller konsekvenser av handlinger som skal få råde?

Spørsmålet handler egentlig om troverdigheten til idrettens eget regelverk:

Enten får vi en prosess mot Harald Tiedemann Hansen etter NIFs regler, eller så kan man lure på hvorfor idrettens straffebestemmelser i det hele tatt finnes...