Ledelsen i Sykkel-Norge gjør alt de kan for å legge alt vondt bak seg og kun fokusere på fremtiden. Foto: Hallgeir Vågenes

Kommentar

Tar for lett på forskeralarm: Sykkel-strutsene!

Det er klokt at avtalen som åpnet for salg av landslagsplasser endres. Men dessverre ser NTNU-forskernes alarm om kulturproblemer i sykkelsporten ikke ut til å bli tatt alvorlig av den nye ledelsen.

Ting skjedde fort etter at VG omtalte den kontroversielle klausulen i avtalen mellom Norges Cykleforbund og Uno X, som vanskelig kunne tolkes som annet enn brudd på reglene om idrettens frie stilling.

Uansett hvor mye man er i pengenød, er det neppe dekning i NIFs lov for å gi private rett til landslagsplasser som del av en sponsoravtale.

les også

Sjekker mulig salg av landslagsplasser i sykkelavtale

Ingen skal være i tvil om at intensjonene var gode, og at pengene fra Uno X er avgjørende for et økonomisk skakkjørt forbund.

Men det skal jo ikke være slik at handlingsrommet for uthuling av regelverket økes dersom egen økonomi er kjørt på dunken, ved at det åpnes for å ta pragmatiske snarveier.

Derfor skal både den nye sykkelledelsen, og ikke minst sjefen i Uno X, ha ros for rask og proff håndtering etter at saken nådde offentligheten.

les også

Sjokkbeskjed i helgen: Ny VM-feil kan koste sykkelforbundet 53 millioner

Nå er heldigvis denne saken lagt død, etter at klausulen ble strøket.

Men på andre områder er det flere problematiserbare forhold.

Sykkel er ikke den enkleste idrettsgrenen å lede, finansiere og drive.

Du har ikke stadionanlegg med sesongkort, merchandise-effekten er begrenset og modellen er sårbar overfor svingninger i sponsormarkedet.

Hvis du er satt til å overta noe som har gått fryktelig galt – som buklandingen etter sykkel-VM i Bergen – er det menneskelig at man leter intenst etter positive tegn.

Og finner man slike, er det naturlig å ville fremheve dem.

les også

Sjekker mulig salg av landslagsplasser i sykkelavtale

Men uansett hvor opptatt man er av at fremtidens tråkking er viktigere enn fortidens tabber, er det avgjørende å rydde skikkelig opp.

Ledelse handler også om å ta grep for å ansvarliggjøre når noe alvorlig har funnet sted.

I hvilken grad har de nye kostene i sykkeltoppen innfridd her?

les også

Sjokkbeskjed i helgen: Ny VM-feil kan koste sykkelforbundet 53 millioner

For noen måneder siden ble et forskningsprosjekt, signert «Center for Sport and Culture Management Research ved NTNU», lagt frem i Trondheim.

Da satt forbundets nye generalsekretær i salen, og fikk høre hvordan forskerne har funnet tydelige svakheter i sykkelkulturen, som preget prosessen rundt verdensmesterskapet.

Denne seriøse rapporten kunne dannet grunnlag for en skikkelig systemkikk i speilet – om viljen hadde vært der:

Én ting er at Harald Tiedemann Hansen både fikk være sykkelpresident, daglig leder av Bergen 2017 og styremedlem i UCI på likt. Det kan den nye ledelsen ikke få gjort stort med nå, uansett hvor amatørmessig dette viste seg å være.

Men det er passasjer i rapporten det hadde vært grunn til å vente at NCF-toppene hadde tatt grundig tak i, og det er vanskelig å se at så har skjedd.

les også

Amatørskap på alle plan

Her er vi i kjernen av det som har vært problematisert i norsk idrettsledelse de siste årene.

Stikkord: Fravær av kritiske spørsmål internt, kommunikasjonssvikt og en naiv tro på at ting bare ordner seg.

Det er også skremmende å lese om hvilke holdninger som ser ut til å ha vært gjeldende om økonomistyring og regnskapspraksis.

«Flere av respondentene påpeker at økonomiske forhold som gikk galt i Bergen 2017 er videreføring av en praksis som var vanlig i NCF, med den forskjellen at tallene nå er blitt mye større. Holdningen har vært at negativ/kritisk informasjon skulle bli holdt tilbake for å få gjennomført ting, for så å satse på at opprydningen etterpå skulle gå greit», skriver forskerne.

Dette er bare et av mange eksempler fra rapporten, som burde fått både den valgte og administrative ledelsen til å starte en skikkelig ryddesjau.

Dersom en slik innstilling ikke slås skikkelig ned på internt, blir det nemlig hengende en eim av kameraderi i luften.

La det ikke være tvil om at «Bergen 2017» ble opprettet som et datterselskap av NCF.

Det er ikke et fremmedlegeme som kom svevende fra det store intet, og som man lett kan distansere seg fra. Derfor burde uansvarligheten ha ført til raseri fra innsiden.

Men sykkeltinget ble en impotent affære, og enda mer foruroligende er det å lese hvordan styret i NCF valgte å forholde seg til den kritiske rapporten fra NTNU.

«Bergen 2017 og NCF er ikke det samme. Føler ikke at styremedlemmene og de ansatte som sitter nå har noe med rapporten å gjøre», fremgår det blant annet av et styrereferat fra tidligere i vinter. Det står også noen linjer om åpenhet i referatet, men ingenting som er i nærheten av å tyde på at toppene tar kulturproblematiseringen i rapporten innover seg.

Hvordan harmonerer ovenstående for eksempel med at det er personellmessig overlapping mellom dagens NCF-styre og det forrige?

Eller med at et av dagens styremedlemmer attpåtil satt i styret for Bergen 2017?

Eller hva med at Harald Tiedemann Hansen fortsatt har verv, og til og med en økonomirelatert posisjon i det internasjonale sykkelforbundet (UCI), den største kreditoren til mesterskapet som endte på dunken?

Det er like lite til å forstå som at Tiedemann Hansen unnlater å svare på spørsmål, men bruker sosiale medier til å vise frem at han er på reise som del av UCI-vervet.

Hvilket signal sender det til små og store kreditorer, for eksempel dem som risikerer å miste levebrødet fordi de stolte på å få betalt for bidrag til VM?

Utfordringene stopper imidlertid ikke her:

Nylig ble det kjent at det anerkjente advokatfirmaet Wikborg Rein mener at arrangøren har gjort enda en tabbe, som i ytterste konsekvens kan koste norsk sykkelsport 53 millioner kroner.

Problemstillingen ble redegjort for på fellesmøtet som nylig ble avholdt, inkludert at den juridiske vurderingen er bestridt.

Dette fremgår også av et referat man kan klikke seg inn på.

Men blir tonen i sosiale medier i overkant rosenrød når selve tweeten lyder «Utrolig mye positiv energi under fellesmøtet i NCF sist helg. Økonomien og organisasjonen er stabilisert, og fokus er nå på videre utvikling»?

Selvsagt er det positivt at man på kort sikt har fått mer orden i sysakene, og det skal sykkelfolket få sette pris på.

Men med det potensielle trusselbildet som foreligger, som ytterligere forsterkes av Wikborg Reins vurdering, er vel «stabilisert økonomi» ikke helt dekkende?

Summa summarum er det riktig – og gledelig – at det finnes noen piler som peker rett vei igjen:

Men man kan ikke sykle fra problemene bare pedalene går fort nok rundt.

Og utrolig, men sant: Ennå har ingen i Sykkel-Norge gått til det skritt å melde den tidligere presidenten og VM-bossen inn for domsutvalget i idretten, etter at forsøket fra sør ikke førte frem.

Er kulturen da som den bør være?

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder