PÅ VEI HJEM TIL KONA: Her er Ole Einar Bjørndalen på vei fra Simostranda etter å ha fortalt at hans karriere som toppidrettsutøver er over - 25 år etter debuten i verdenscupen i mars 1993.
PÅ VEI HJEM TIL KONA: Her er Ole Einar Bjørndalen på vei fra Simostranda etter å ha fortalt at hans karriere som toppidrettsutøver er over - 25 år etter debuten i verdenscupen i mars 1993. Foto: Jostein Magnussen

VG i bil med Bjørndalen: – Nå kommer familien først

SKISKYTING

SIMOSTRANDA-OSLO (VG) Det var på Simostranda det startet, og det var selvsagt der skiskytterkongen valgte å abdisere og sette punktum for sin eventyrlige karriere.

Publisert: Oppdatert: 04.04.18 19:17

Det ble noe symbolsk over øyeblikket VGs fotograf Bjørn S. Delebekk fanget da sambygdinger takket av Ole Einar Bjørndalen på klubbhuset til Simostranda IL. Ingen har bedre erfaring i å feire OL- og VM-gull. Avskjeder er de ikke like god på, men de fikset det også da gutten som i 25 sesonger på øverste nivå har representert bygdesamfunnet på en så fin måte på alle arenaer, var i mål klokken 11.00 tirsdag formiddag.

– Det er her jeg kommer fra. Det var her jeg startet med skiskyting og her skapte jeg motivasjonen min og fikk det mentale på plass. Talentet hadde jeg fysisk og her fikk jeg utnyttet det maksimalt. Derfor var det naturlig å sette strek her også i miljøet og med familien, sier Ole Einar Bjørndalen til VG.

Han visste at denne dagen ville komme, men han var ikke forberedt på at det skulle bli så tungt å fortelle at problemene med hjerteflimmer som han hadde første gang ved tre anledninger i 2008, til slutt skulle sette en stopper for karrieren. Men etter tre nye tilfeller i sesongen som gikk valgte Bjørndalen å lytte til legenes og familiens råd og legge opp.

– Jeg har visst at dette ville skje ganske lenge, at jeg skulle avslutte nå. Men jeg har utsatt det for å finne rette tidspunktet. Derfor ble det mer følelsesladd enn jeg hadde forventet, faktisk. Det ble tøft å gjennomgå sesongen, fortelle om avgjørelsen og fremtiden, sier han.

Noen timer har gått siden han kjempet med tårene foran TV-kameraene og de i som han kjenner så godt i bygda. Nå sitter han bak rattet i svigermors Toyota og er på vei til et siste intervju med Dagsrevyen i Oslo. Så går turen opp til hytta på Beitostølen igjen, hvor en småsyk Darja og datter Xenia venter. Påskeferien er utvidet noen dager. For nå skal 44-åringen bare trene seg ned, ikke bygge seg opp.

Så skal han være mer pappa.

- Jeg satser på det. Jeg vil bruke litt mer tid på Xenia. Det tror jeg begge to setter pris på. Hun er veldig mamma-orientert i øyeblikket, sier Bjørndalen og ler.

– Familien kommer først nå. Jeg vil gjøre alt for at de skal ha et bra liv. Akkurat nå har jeg ikke noen engasjement som jeg har valgt å gå for. Det er sjelden jeg har hatt en så tom kalender fra 1. mai som nå. Der er det åpne ark, og det har jeg gjort ganske bevisst også. Nå skal jeg nyte tiden.

Vil hjelpe kona

– Kona har ikke bestemt seg for om hun vil ta en sesong til. Hva blir din rolle hvis hun fortsetter?

– Da får jeg prøve å hjelpe Darja så godt jeg kan slik at hun har best mulig forutsetninger for å nå sine mål. Men hun må ville det selv, hun må ha motivasjon og føle at det er riktig for henne å satse videre. I så fall blir det mye reising på meg også, for da vil Xenia bli med. Forhåpentligvis kan jeg ha en annen rolle som blir bedre for Darja.

Han innrømmer at han føler «stor sorg» over at hans egen idrettskarriere er over.

- Ja, jeg gjør det. Det har vært en 25–30 års forelskelse i idretten, et langt kjærlighetsforhold til sporten og en livsstil, og den er tøff å kutte sånn på dagen. Jeg gir ikke slipp på alt, men jeg kutter en del bånd her, sier Bjørndalen. Uten hjerteproblemene ville han ha fortsatt minst én sesong til, og han er skråsikker på at han hadde vært en gullkandidat også i VM i Östersund neste vinter.

– Det kunne jeg, men da måtte «teamet» ha blitt organisert annerledes. Det ble en «hybridløsning» denne sesongen fordi jeg mente det var den beste løsningen, men det ser man i etterkant ikke var optimalt. Så sant du har et team rundt deg som fungerer så kan du klare ubeskrivelige ting, men da må alt stemme. Det har det ikke gjort det siste året.

– Hva blir verst med å gi seg?

– Verst blir det «psycho» målet du har og alltid jobber mot. Når du nærmer deg målet strammer det seg til, så skal du utføre jobben som er svart-hvitt. Enten er du best eller så er du ikke det. Det kicket der vil jeg savne.

Hvis han ville kunne han vendt tilbake til «sirkusmanesjen» tvert. Bjørndalen forteller at han har fått rundt 10 tilbud om å bli trener for andre nasjoner.

– Å være trener nå kommer nok litt for tett på egen karriere. Jeg vet heller ikke om jeg er rett mann, om jeg har det som skal til. Jeg kan mye, men det hjelper ikke om du kan det hvis du ikke kan lære det fra deg. Så må du ha motivasjon i tillegg. Det jeg er ganske god på er å organisere. Der kunne jeg nok steppet inn og gjort en jobb i hvilket som helst team. Jeg vet hva som kreves og hva som må være på plass for å gjøre det bra.

– Broren din Dag sa at du kunne ha godt av et litt annet fokus etter karrieren?

– Det tror jeg også. Jeg vil se litt mer av livet. Det har vært ensidig, det er ikke noen tvil om det. Det er mye som livet bringer som jeg ikke har fått opplevd. Vi får nyte det i det neste liv. Greit å ha to liv, et aktivt og et med morsjon og det normale, beskriver han.

Hyggelig hilsen

Det strømmet inn med hyggelige meldinger og hilsener på mobiltelefonen etter pressekonferansen. Den han kanskje satte mest pris på var fra sin mangeårige romkamerat Lars Berger, som «takket for mange fine år». I sms-meldingen sto det blant annet:

– Takk for alle stafetter du har reddet inn etter meg, Alex og Frode. Voksen og klok beslutning. Nyt skareføret og reflektér. Med vennlig hilsen Lars Berger.

At Ole Einar Bjørndalen allerede har sluttet med å tenke på konsekvenser, så vi da han klatret til topps og besteg sin egen statue på Simostranda til ære for fotografene. Den endelige bekreftelsen da Bjørndalen parkerte svigermors bil, rakk meg hånden og takket for nå.

Det hadde aldri skjedd hvis han fortsatt var toppidrettsutøver - med mindre antibac-flasken var fem centimeter unna.

Her kan du lese mer om