Darja Domratsjeva skal ha ansvaret for kvinnesatsingen, mens Ole Einar Bjørndalen blir kinesisk landslagssjef frem mot OL i Beijing i 2022. Foto: Jostein Magnussen

Kommentar

Bjørndalens nye jobb: Kina-sjokket er kinkig

Det er ikke helt uproblematisk at Ole Einar Bjørndalen og kona Darja Domratsjeva blir et verktøy for det kinesiske regimets politiske markeringsbehov frem mot OL på hjemmebane.

En av de mest slitte idrettspolitiske klisjeene, er at sport og politikk ikke har noe med hverandre å gjøre. Men hvem tror idrettsledere de lurer når de lirer av seg slikt?

Historien er proppfull av eksempler på hvor sentral den politiske dimensjonen er under store idrettsarrangementer.

Du skal ikke lenger tilbake enn til OL i Sotsji i 2014 for å se det ultimate eksempelet på hvor langt det er mulig å være villig til å gå for å fremstå sterkest mulig, men også langt mindre ekstreme tilfeller underbygger at idrettens løsrevede liv er en utopi.

les også

Bjørndalen blir trener for Kinas skiskytterlandslag: – De er heldige

Sist det var vinter-OL brukte for eksempel IOC den symbolske antydningen til tøvær mellom nord og sør på den koreanske halvøya for alt det var verd pr-messig.

Når makthaverne i Beijing nå forbereder OL på hjemmebane i 2022, er selvsagt også selvhevdelse, nasjonsbygging og politisk muskelfleksing viktige drivkrefter for regimet.

Og da er det interessant – og problematiserbart – at Ole Einar Bjørndalen tar en jobb som en form for virkemiddel for kinesiske interesser.

Dette er altså et regime uten demokratisk styresett, der menneskerettighetsspørsmål og behandling av meningsmotstandere står langt fra våre verdier.

les også

Redaktør i harnisk over at håndballkommentator kommenterer egen datter: – Skjerp dere!

Det er også verdt å understreke at Kinas ansettelse av en nordmann som landslagssjef i skiskyting, kommer på toppen at det på langrennssiden allerede er igangsatt et omfattende samarbeid, der norsk kompetanse skal bygge opp kinesisk skisport.

Mange vil trolig mene at dette utelukkende er positivt, og det finnes åpenbart argumenter som underbygger et slikt syn.

les også

Johaug forstår Ingebrigtsens frustrasjon – reagerer på særnorsk forbud

Det er åpenbart god plass til flere nasjoner med interesse for skivarianter. Om interessen vekkes hos en gigant som Kina, vil det åpne opp nye markeder, både sportslig og potensielt kommersielt.

Men er det Norges jobb å være den gode hjelperen for at et diktatur skal utvikle gode utøvere i grener de ikke har tradisjon for?

Ansettelsen av Bjørndalen reiser også kinkige spørsmål langt flere akser enn det storpolitiske.

I motsatt ende, det rent sportslige, må det norske skiskytterforbundet få et tydelig spørsmål:

Hvor har dere vært?

Hvorfor er ikke himmel og jord satt i bevegelse for å nyttiggjøre seg de ressursene tidenes skiskytter innebærer? Og om dere faktisk har prøvd – har innsatsen vært hard nok, god nok og målrettet nok?

les også

Bare 10 prosent av idrettsstatuene er av kvinner: – Norge henger langt etter

Rent sportslig fremstår det meningsløst at en kapasitet som Bjørndalen skal bygge opp skiskyttere på den andre siden av kloden, i stedet for å bygge opp en ny generasjon med norske arvtagere.

Det er også et sentralt spørsmål hvordan man bygger opp en sport uten kulturell kontekst og historie. Du skal ikke lenger tilbake enn til OL i Pyeongchang for å se hvordan det blir når man grenene er fryktelig fjernt fra det som opptar folk i arrangørlandet.

Det var mange gode norske sportslige prestasjoner i Sør-Korea, men atmosfæren og omgivelsene rundt de nordiske grenene var direke stusslige saker.

Hvordan blir det i Kina?

Skal myndighetene tvinge frem en skiinteresse hos den jevne kineser?

Og hjelper det i såfall at en norsk skiskytterlegende hentes inn?

Skal satsingen vare?

Eller gjelder det å skulle skinne akkurat mens det OL, og så kan man plassere den norske drahjelpen i skuffen og sende skiene i søpla?

Også helt andre spørsmål, som Bjørndalen og Domratsjeva selvsagt ikke kan lastes for, dukker opp rundt disse problemstillingene.

Hvordan påvirkes skiuniverset dersom en asiatisk satsing vedvarer? Hvordan blir terminlister og reisemønstre?

Hvilke tanker gjør man seg om økte bidrag til utslipp fra idretter som trenger snø?

Kanskje oppfattes dette som gledesdrepende fra mange, som først og fremst synes det er innmari moro at Bjørndalen og Domratsjeva får oppleve et kinesisk eventyr.

Men av og til er det nødvendig å snakke litt om krig og fred og politikk og sånn. Også i idrettens verden.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder