BURDE BLITT HJEMME?: Johannes Thingnes Bø og Martin Fourcade avsluttet sesongen i Russland. Det er det flere nasjoner som nektet å gjøre, fordi russerne fortsatt ikke oppfyller WADAs krav til antidopingarbeidet.

BURDE BLITT HJEMME?: Johannes Thingnes Bø og Martin Fourcade avsluttet sesongen i Russland. Det er det flere nasjoner som nektet å gjøre, fordi russerne fortsatt ikke oppfyller WADAs krav til antidopingarbeidet. Foto: Sergei Grits / TT / NTB Scanpix

Kommentar

Bomskudd i idrettsbobla

Er det greit at norske stjerner bare skal være «100 prosent idrettsutøvere»? Eller bør vi kunne vente at de tar standpunkt til forhold som ikke har noe direkte med medaljejakt å gjøre?

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

Forholdet mellom idrett og politikk er et stadig tilbakevendende tema.

Det handler om i hvilken grad idrett kan isoleres til det rent sportslige, sett opp mot om, når og i hvilken grad ytre forhold skal få spille inn.

Her har vi et hav av ulike scenarier.

Et av ytterpunktene er den brobyggende funksjonen idrett har.

Den prøver for eksempel IOC nå å dra mest mulig pr-utbytte av, etter at lekene i Pyeongchang bidro til dialog på den koreanske halvøya.

I motsatt ende har vi en rekke tilfeller av ulike boikotter, som da Norge var blant landene ikke var med i Moskva-OL i 1980. Her har altså politiske forhold blitt sett på som så viktige at det har påvirket sportslige prioriteringer.

BOIKOTT: Norge var blant landene som ikke var med i OL i Moskva, i protest mot Sovjetunionens invasjon i Afghanistan. Foto: Jan Greve

En tredje variant er at utenomsportslige motsetninger får sportslige konsekvenser, som vi ser denne helgen, der U20-kvalifiseringen i håndball ble avlyst av sikkerhetsgrunner, på grunn av klimaet mellom Serbia og Kosovo.

Men slike problemstillinger er ikke isolert til et nasjonalt eller organisatorisk nivå.

Hva med den enkelte idrettsutøver?

Dette er atleter som har valgt å dedikere livet til å bli best mulig i sin idrettsgren, men de er også samfunnsborgere, som man må regne med at har oppfatninger om dette og hint.

I hvilken grad skal vi forvente, kreve eller mene at det er naturlig at oppfatninger om faktorer utenfor idrettsboblen skal influere deres valg og verdier?

Hvor innenfor eller utenfor er det for eksempel at Jørn Andersen har tatt jobb i verdens mest lukkede land? Er det greit fordi det «bare er fotball», eller er ansettelsesforholdet med på å gi en uetisk legitimitet til et brutalt regime?

SA NEI: Lars Bohinen ville ikke spille mot Frankrike i 1995, av politiske årsaker. Foto: Bjørn S. Delebekk

Lars Bohinen skapte store overskrifter i 1995.

Den gang skulle Norge spille privatlandskamp mot Frankrike i fotball, men den slepne midtbanespilleren ville ikke være med. Årsak: Han følte behov for å protestere mot franskmennenes prøvesprengning i Stillehavet.

Det er også andre eksempler, som «Black Power»-hilsenen under flaggheisingen i 1968.

Men dette er unntakene.

I det store og hele fremstår idrettsutøvere påfallende uinteresserte i samfunnsdebatten rundt seg.

Hvor ofte ser du en utøver virkelig brenne for noe annet enn hva han eller hun skal yte på banen eller i sporet?

Altfor sjelden, dessverre.

Mantraet er gjerne «jeg holder på med idretten min, jeg, og resten kan jeg ikke så mye om».

Denne holdningen blir enda mer bekymringsfull når temaet er et direkte svik mot idrettens verdier, som Russlands institusjonaliserte dopingprogram.

Dette har fått blant annet tyske idrettsutøvere ting å reagere kraftig, men hvorfor har ikke norske idrettsstjerner blitt tilsvarende sinte?

Dette er jo et bedrag mot alt og alle.

Selv om idrettshverdagen krever mye tid og krefter, er det vel mulig å sette seg inn i innholdet i McLaren-rapportene og de påfølgende IOC-kommisjonenes tekster?

Eller, om ikke annet, å bruke drøyt to timer på Oscar-vinnere «Icarus» på Netflix, og deretter bli skikkelig forbannet over hva som har foregått?

Hvor går egentlig grensen for hva man skal forvente av utøverne?

Det er denne ukens sesongavslutning for skiskytterne en interessant prøvestein for. Selv om Russland ikke oppfyller WADAs krav til antidopingarbeidet, og ikke gir nødvendig innsyn eller kommer med en ordentlig innrømmelse, har IBU tatt den hårreisende avgjørelsen om å arrangere verdenscup her.

Det har flere nasjoner til å holde seg hjemme. Men det norske laget deltar. Ole Einar Bjørndalen har tatt et prinsipielt standpunkt om at han foretrekker dialog fremfor boikott, og Emil Hegle Svendsen sier til Aftenposten at han ikke er for å påvirke på slike måter.

Johannes Thingnes Bø sier til Dagbladet at han ikke har satt seg godt nok inn i saken, og at han utelukkende ser på seg selv som sportsmann.

Er det greit?

Burde vi kunne vente at de nektet å konkurrere i Russland under disse omstendighetene?

Det hadde vært en særdeles prisverdig markering dersom skiskytterne hadde tenkt litt utenfor boksen, og prioritert det etiske, store bildet fremfor et kortsiktig sportslig utbytte.

Selvsagt kunne ingen tvunget dem til å bli hjemme, men de burde gjort det, og det er en betydelig bismak ved å avslutte sesongen som gjest hos et fuskefornektende russisk vertskap.

Og derfor fremstår den norske deltakelsen i Tjumen dessverre som et bomskudd.

Mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder