Gullvinnere Johannes Thingnes Bø og Marte Olsbu Røiseland under kakefeiringen i forbindelse med singel mixed stafett i VM Skiskyting 2019 i Östersund, Sverige. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix Foto: Åserud, Lise / NTB scanpix

Kommentar

Øvelsesgaloppen har løpt løpsk: For mange gull

Hvis det går inflasjon i antall medaljer å kjempe om i et mesterskap, oppstår det en fare for at den berusende opplevelsen av hver enkelt prestasjon kan reduseres.

Ingenting skal være mer stas enn å passere mållinjen og bli premiert med en pallplass, helst på det øverste trinnet.

Alt blodslitet, alle de ekstra timene, alle forsakelsene blir så til grader mentalt verdt det, i den ultimate gledesrusen for en toppidrettsutøver.

Slik bør det i alle fall være, og det er sikkert sånn i de aller fleste tilfeller.

les også

Bjørndalen om norsk medaljerush: - Det er «payback-time»

Men én ting kan det være en idé å dvele litt ved: Er det en fare for antall øvelser, og dermed altså antall medaljer som skal deles ut, på et eller annet tidspunkt blir så høyt at det utvanner litt av stasen?

Her er VM i skiskyting et relevant eksempel.

Klokken 13.15: Følg kvinnenes stafett i skiskytter-VM her!

De siste dagene har vi sett medaljene strømme inn, i en herlig norsk oppreisning for gangene rødt, hvitt og blått har kommet til kort.

Og før noen føler seg krenker og begynner å snakke om manglende respekt: Budskapet i denne kommentaren har null, niks og nada med nedsnakking av utøvere som har vunnet noe å gjøre.

les også

Tidelsdrama for bronsevinner Tarjei Bø: − Overlykkelig

Johannes Thingnes Bø har fortjent alt gull og glitter han har så langt, og han har hatt en strålende vinter.

Det var også stort å se storebror Tarjei ta medalje, og både Ingrid Landmark Tandrevold og Tiril Eckhoff fortjener kred og kudos.

Men temaet for denne problematiseringen går på det overordnede: Trenger vi virkelig så mange konkurranser?

les også

Her får Johannes gullklemmen av mamma: - Det er veldig spesielt for meg

Hør bare her:

  • Hvilke argumenter taler for at det skal arrangeres både en miksstafett og nyvinningen singel miksstafett? Det spørsmålet må det kunne gå an å stille, uten at det betyr at man lar være å glede seg over at Norge vant begge øvelsene på svensk snø. Det handler nok om å tilfredsstille nasjoner med enkelte gode utøvere - uten bredde - men er det poenget tungt nok til å lage enda en øvelse?
  • Om man skal argumentere litt mer prinsipielt; hvorfor er det dobbelt sett medaljefangst på en sprint med påfølgende jaktstart? For å trekke en ikke hundre prosent sammenlignbar parallell, som likevel illustrerer et poeng: Er det nødvendig med premiering både ved halvgått og helgått løp? Jaktstarten kom inn på VM-programmet i 1997 og har absolutt sin dramaturgiske effekt. Det kan selvsagt argumenteres med at utøvere som lykkes på den korteste distansen fortjener uttelling for det - i seg selv. Men uansett er det noe logisk skrantende med konkurranseformen.
les også

Eckhoff beklaget tyvtriks: – Jeg var litt ufin

Trolig ligger det kommersielle hensyn bak at stadig dukker opp nye medaljemuligheter i skiskyting, men det er litt usikkert hvor klokt det er i det lange løp.

Og dette er ikke en problemstilling som er avgrenset til denne idretten. Hva med sprintstafett i langrenn, for eksempel?

Hvis vi for eksempel sammenligner olympiske leker på Lillehammer med fjorårets variant i Pyeongchang, er utviklingen ekstrem: I 1994 var det 61 øvelser, 24 år senere var det 102 øvelser.

Mye av utviklingen er naturlig i takt med samfunnsutviklingen, men om interessen skal bevares for hver enkelt konkurranse, er det et eller punkt hvor bassenget renner over dersom det bare fylles på og fylles på.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder