Hovedinnhold

VG-sportens kommentator:

Derfor er OL en utopi

<p>OL-JA OG OL-NEI: I 1994 tente kronprins Haakon OL-ilden på Lillehammer. Da daværende idrettspresident Børre Rognlien og daværende generalsektretær Inge Andersen sammen med Oslo kommune kjempet for OL2022 til hovedstaden, endte det med et magaplask. Nå fremstår det usannsylig med OL i Norge i lang tid fremover, mener VGs kommentator.</p>

OL-JA OG OL-NEI: I 1994 tente kronprins Haakon OL-ilden på Lillehammer. Da daværende idrettspresident Børre Rognlien og daværende generalsektretær Inge Andersen sammen med Oslo kommune kjempet for OL2022 til hovedstaden, endte det med et magaplask. Nå fremstår det usannsylig med OL i Norge i lang tid fremover, mener VGs kommentator.

Foto: JAN GREVE/SCANPIX og FRODE HANSEN/VG
Synd, men sant: Et OL på norsk jord er en utopi i overskuelig fremtid. Det har idrettsledere i inn- og utland langt på vei seg selv å takke for.

Denne saken handler om:

<p>KOMMENTATOR: Leif Welhaven.</p>

KOMMENTATOR: Leif Welhaven.

Foto: Frode Hansen, VG

Både hjernebarken og fingertuppene har det friskt i minne, selv 23 år etter at det skjedde. Hvordan den kollektive varmen overvant sprengkulden i dagene fra 12. til 27. februar 1994.

OL-HELTENE FRA 94: Du får det ikke større

Dagene da et ellers kjølig folkeslag faktisk snakket med fremmede, fikk pins og flokedans til å være trendy, og skapte en folkefest i så nasjonalromantiske omgivelser at Norge bare oste av fellesskapsfølelse.

Akkurat den samlende funksjonen som idretten er ment å ha.

Med Bentein Baardsons fantastiske vettekunst, maskotene Kristin og Håkon som hele nasjonens kjæledegger, og det magiske øyeblikket da kronprins Haakon bokstavelig talt tente OL-ilden i det norske folket.

Og da har vi ikke engang snakket om det rent sportslige.

De nydelige idrettsminnene står også i kø fra det IOC-boss Juan Antonio Samaranch kalte «best games ever»: Koss, Dæhlie, Bredesen, Lundberg, Kjus, Hattestad og Alsgaard. Gledestårene for Dan Jansen, dramaet med Tonya Harding og Nancy Kerrigan i hovedrollene. Und so weiter.

I en ideell verden tilsier egentlig alt at Norge burde søke å oppleve noe lignende igjen. Å la dagens unge få idrettsgleden formet av en superfest, à la det vi som var på Lillehammer var så heldige å få oppleve.

Problemet er bare at verden rundt apparatet som styrer OL-sirkuset har vist seg å være så innmari lite ideell.

Og akkurat nå er to hindere så høye at det er vanskelig å se for seg når en reell OL-prosess igjen kan se dagens lys:

1) DET INTERNASJONALE HINDERET

Det fremstår nemlig utenkelig at den norske opinionen vil kunne generere entusiasme for å arrangere olympiske leker før «de eldre herrers klubb» våkner opp og innser hvilken tidsalder vi lever i.

Og det er på mange måter et sunnhetstegn.

Skal vi noensinne arrangere OL igjen, må det være på premisser som er spiselige på andre måter enn at pamper skal pleies på Michelin-kostnadsnivå, slik vi så da man forsøke å logre seg lekre for å selge inn Oslo-ideen i Sotsji.

LES OGSÅ: Sotsji-tallene NIF ikke vil vise deg

Enten får vi arrangere dette på et vis som tåler tidens tann en eller annen gang, eller så kan Bach & Co. ha ledelses-antikvariatet sitt for seg selv.

For selv om det kalles «leker», er det blodig alvor hvor lite som faktisk er gjort for å modernisere en steinaldersk kultur.

Som i for stor grad har handlet om at de store arrangementene har vært til for IOC-toppene, i stedet for omvendt.

Allerede før 1994-lekene var pampeveldet et svært betent tema. Kritiske medieoppslag gjorde at IOC-toppene følte seg lite velkomne, og det har i etterkant blitt hevdet at kong Harald spilte en avgjørende rolle for å sikre at arrangementet i det hele tatt ble noe av.

Hvordan noe tilsvarende hadde utspilt seg i de sosiale mediers tidsalder kan man bare spekulere i, men at oppstyret hadde tatt hundregangeren er vel neppe noen overdrivelse.

I løpet av årene mellom Lillehammer og dagens diskusjonsklima, har den olympiske bevegelsen vært preget av en serie skandaler, og en multimilliard-galopp som kulminerte med Putins prestisjeleker i Sotsji i 2014.

Der rystende forhold ble avslørt i etterkant, om blant annet manipulering av dopingprøver, og der vi ennå ikke kjenner det fulle omfanget av hvor mye annet som kan ha vært ugreit.

Samme år ble imidlertid  «Agenda 2020» banket gjennom, et prosjekt som angivelig skal skape et nytt og mer moderne IOC, under Thomas Bachs ledelse. Reformpakken skal  i teorien gjøre lekene billigere å arrangere, mer tilpasset lokale forhold og med større vekt på åpenhet enn gigantomani.

Men hvor reell har endringsviljen vist seg å være? Hvor mye mer åpne fremstår IOC-prosessene?

Faktum er at IOC så langt ikke har klart å demme opp for problemet med at det er blitt færre søkerbyer å velge mellom, at veldig mye makt fortsatt er samlet på få hender, og at vi har lite innsyn i hvordan den utøves i praksis.

Vi skal ikke lenger tilbake enn til sist sommer i Rio for å finne en billettskandale med et sentralt IOC-medlem involvert, irske Patrick Hickey. Og vrangviljen mot å ta ordentlig tak etter at skandalen rundt Russlands dopingprogram ble avslørt, styrker heller ikke akkurat tilliten i de tusen hjem.

LES OGSÅ: Den grenseløse grådigheten

Trolig er misnøyen med IOC-systemet så dypt rotfestet i den norske opinionen at dette i seg selv er nok til å stoppe enhver idé om OL i Norge – inntil organisasjonen mot formoding måtte ha vist seg i stand til å gjennomføre en tilstrekkelig transformasjon som forhold i 2017 krever.

2). DET NASJONALE HINDERET

Bare 30 måneder etter at IOC-toppenes umusikalske raider trolig ble dråpen som fikk et allerede breddfullt beger til å renne over og stoppe 2022-ideen, er det spirer til nye norske OL-tankespinn.

Fire ulike scenarier med en Lillehammer-reprise som utgangspunkt, samt et rent vestlandsinitiativ, har den siste tiden blitt forsiktig luftet. Med akkurat det svaret som måtte komme – en rikspolitisk respons på frysepunktet.

Etter to prosesser som ikke akkurat har vært håndtert laudabelt, for å ty til et understatement. Der såret i nord er langt unna å ha grodd etter at Tromsø-tanken ble parkert. Hvor idrettstoppene deretter klarte å banke gjennom den formelle forankringen i egen organisasjon om Oslo 2022, selv om det er høyst tvilsomt hvor reell støtten var også der, men hvor den nasjonale oppslutningen ikke var på plass i folket. Og hvor både Oslo kommune og NIF satt igjen med lite etter å ha brukt mye penger.

Per i dag det bare å glemme alt snakk om 2026, og 2030 virker også illusorisk med den stemningen som råder.

For hvilke politikere vil egentlig ta i dette med ildtang? Illustrerende nok så vi jo også hvordan geografiske skiller automatisk dukket opp da så lite som et par mulighetsskisser ble lansert.

Håpet bør være at vi en vakker dag har fått på plass de endringene som trengs, og at Norge kan arrangere folkelige leker, som handler om alt annet enn å tilfredsstille idrettslederes egeninteresser. Den dagen det måtte skje, er trolig et OL-hjerte i innlandet igjen den eneste muligheten for et minste felles multiplum.

Men akkurat nå er scenariet omtrent like lite sannsynlig som at det norske herrelandslaget skulle returnere til fordums storhet på FIFA-rankingen.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Sport

Se neste 5 fra Sport