TØFFING: Vibeke Skofterud fortalte gjerne åpent egne om styrker og svakheter, i liv som var hektisk og preget av oppturer og nedturer. Bildet er fra da hun ble intervjuet av VG Helg i mai, hvor hun viste frem egne tatoveringer.
TØFFING: Vibeke Skofterud fortalte gjerne åpent egne om styrker og svakheter, i liv som var hektisk og preget av oppturer og nedturer. Bildet er fra da hun ble intervjuet av VG Helg i mai, hvor hun viste frem egne tatoveringer. Foto: Line Møller, VG

Vibeke Skofterud er borte, men vi må fortsette å høre på henne

LANGRENN

EIDSBERG (VG) Hvis du vil søke etter noe som ligner mening når det meningsløse har inntruffet, kan du lytte litt ekstra til det Vibeke Skofterud forsøkte å fortelle oss.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 11.08.18 00:31

La det ikke være noen tvil om at det er en stor skiløper som ble revet bort så altfor, altfor tidlig.

Men det er ikke først og fremst seieren i Vasaloppet som gjorde at idrettshallen her i Eidsberg måtte tas i bruk for å få plass til alle som ville møte opp på minnestunden.

Det var fantastisk å se Vibeke Skofterud bli olympisk stafettmester i Vancouver.

Enda større var det da hun og lagvenninnene ble hyllet som popstjerner på Universitetsplassen, etter VM-gullet på 4x5 kilometer i Oslo i 2011.

Men at det måtte plasseres ut flere hundre stoler i solen utenfor kirken nær Mysen, og settes opp to tv-skjermer for at alle skulle få se, mens et gigantisk og tørrsvidd jorde ble omgjort til parkeringsplass, bærer bud om hvor mye dypere dette stikker.

Det er nemlig først og fremst det sterke, sårbare medmennesket Vibeke Skofterud som ble fulgt til graven denne torsdagen.

Både under begravelsen og det påfølgende minnesamværet, ble det fremført rørende hilsener fra dem som har stått henne aller nærmest.

Det kom beretninger om energibunten.

Rotehuet.

Eventyreren.

Formidleren.

Rappkjeften.

Gledessprederen.

Kjæresten.

Datteren.

Søsteren.

Lagvenninnen.

Og veldig mye mer av alt det som i sum utgjorde denne komplekse personen.

Fellesnevneren i minneordene handler om stikkordene glede, galskap, mot og åpenhet.

Hun var den som gjorde lagvenninnenes liv morsommere, men ikke alltid evnet å nyte sin egen tilværelse.

Nettopp ved å våge å vise seg som den hun var, uansett om livet gikk oppover eller nedover, ble Skofterud helt ualminnelig folkekjær.

Det at 38-åringen hadde et så tydelig budskap hun ville ha frem, gjør det litt mindre klisjéfylt enn det ofte er å snakke om ordet «mening». Særlig etter en ulykke som instinktivt gjør at man bare vil skrike ut over mangelen på nettopp dette i selve hendelsen.

Det kommer for alltid til å være urettferdig at Vibeke Skofterud ikke er her mer.

Men det eneste det er mulig å gjøre nå, er å ta med seg det hun ville si på veien videre, og bruke hennes livslærdom på en best mulig måte.

Her er det mye å hente i hennes egne ord.

De har allerede inspirert mange til å reflektere over synet på seg selv, og forhåpentligvis vil Vibeke Skofteruds ettermæle være til nytte for langt flere.

«Hva er det perfekte?» er tittelen på et blogginnlegg i 2014. Hudløst ærlig skriver hun om tiden hun følte at hun hadde mistet.

«Gjør det jeg ikke klarte: Stopp opp, klapp deg selv på skuldra og minn deg selv på hvorfor du gjør det du gjør. Minn deg selv på hva som gjør deg glad. Ja, hva er det forresten som gjør deg skikkelig glad? Det er vel verdt å bruke et par sekunder på å finne ut. Når du vet hva du liker, er det lettere å luke ut det du ikke blir så veldig glad av også», skrev Skofterud i en tid da jag og uro preger så mange av oss.

Rekk opp hånden den som ikke kan ha nytte av klokskapen i oppfordringen «å være den beste utgaven av meg selv til enhver tid holder i massevis».

Skofterud valgte å anvende det som hadde vært utfordrende i livet på konstruktivt vis, og hadde styrken til å vise svakhet.

Hun hadde startet en karriere blant annet som foredragsholder, der hun brukte sin egen historie til å gjøre noe for andre. Hun bidro til Kirkens Bymisjons bok «Alle er mer enn du ser». Den ble delt ut under minnestunden. Der forteller hun om tiden med «et evig kaos i hodet mitt».

Og i en rekke intervjuer snakket hun om et liv med høyt turtall, med et stort spenn mellom toppene og dalene.

Vibeke Skofterud kommer ikke tilbake. Betydningen hun hadde i befolkningen vil aldri kunne være noen kur for sorgen for kjæresten Marit, den nærmeste slekten, broren eller de nærmeste vennene og venninnene.

Men kanskje kan det være ørlite til støtte i den vanskelige tiden fremover, at 38-åringen virkelig rakk å utrette noe.

Hennes eget livsmotto inneholdt to setninger: «Livet er kort. Make it count!».

At hun bokstavelig talt skulle få så rett i den første av dem for eget vedkommende, vil for alltid være en rå og brutal tragedie.

Men om det er én ting all kjærligheten som nå vies henne viser, så er det at hun levde opp til setning nummer to.

Vibeke Skofterud utgjorde virkelig en forskjell. Og hun vil fortsette å gjøre det etter at hun er død.

Her kan du lese mer om