Det mannstunge styret i FIS valgte Planica fremfor Trondheim som arrangør av VM i 2023. Nå er spørsmålet om trønderne skal søke for tredje gang.
Det mannstunge styret i FIS valgte Planica fremfor Trondheim som arrangør av VM i 2023. Nå er spørsmålet om trønderne skal søke for tredje gang. Foto: Michael Cottin/Agence Zoom

Hvorfor skal FIS-gubbene få presanger?

LANGRENN

Skal du være med på leken, må du visst tåle både spriten og steken. Eller?

kommentar
Publisert: Oppdatert: 05.09.18 09:42

Akevittflaskene var ikke så store eller de eksklusive sjokoladebitene så mange, da hvert enkelt medlem av FIS Council i fjor fikk tilsendt en personlig julegave fra «Trondheim 2023».

Da de samme styremedlemmene fikk hver sin «romgave» spesial-levert under den internasjonale FIS-kongressen i Hellas (!) i vår, kort tid før de skulle bestemme hvem som fikk tildelt VM på ski, var det ikke så store verdier den norske komiteen hadde investert i hver enkelt presang.

Like fullt har altså den ivrige beileren, i et prosjekt som primært finansieres av skattepenger, i to runder valgt å gi gaver direkte til dem som har all makt over om drømmen oppnås eller ei.

Det reiser noen helt grunnleggende spørsmål:

  • Hvor greit er det prinsipielt sett å gi bort gaver til noen man vil oppnå noe av, uavhengig av hvor mye disse kostet?
  • Hvis dette er gjengs praksis for søkerbyer som vil noen vei i internasjonal skiidrett, hva sier det om kulturen rundt beslutningsprosesser? Og hvor mange gaver har det blitt på FIS-ledelsen over tid, fra alle mulige kanter?
  • Dersom man kommer til at noe er som det ikke burde være i 2018, er det da skistormakten Norges oppgave å være med på å reformere eller sementere?

Bakteppet er at styremedlemmene i FIS, en gjeng som stort sett består av godt voksne herrer, ikke trenger å stå åpent for hvilken kandidat hver enkelt til slutt stemmer på.

Valget er lukket, begrunnelser uteblir, gutta bestemmer.

I dette styret har 67 år gamle Sverre Seeberg inntil i vår vært Norges representant, før han ble erstattet av 58 år gamle Erik Røste, etter en saksbehandling som ble kraftig kritisert.

Helt på toppen sitter 74 år gamle Gian-Franco Casper.

Han har vært president i 20 år, og ble i 2018 gjenvalgt til periode nummer seks på rappen.

Uten motkandidat, selvsagt ...

Når disse skibossene skal ta valg som får store konsekvenser for de involverte, bør det jo åpenbart være slik at kvaliteten på søknaden er det eneste som avgjør hvem som får VM, helt uten forstyrrende faktorer.

Og det er meget godt mulig at utelukkende faglige vurderinger legges til grunn.

Men i en tid der historiene om grums i internasjonal idrett er så mange, er det så unødvendig å åpne for ordninger som gir all grunn til å stille spørsmål ved for eksempel gavemottak eller mangel på åpenhet om stemmegivning.

Det burde jo være enkelt å legge inn tilstrekkelig sikring – ved å sikre at prosessene er ryddige nok?

I dag er praksis at man gjerne skal søke flere ganger før det til slutt skal lykkes. Man hvorfor i alle dager skal det være slik?

Hvis en søker er best fra start, hvorfor skal den da måtte gjennom flere frieri-runder før det blir napp?

Er det fordi FIS vil nyte godt av å skvise mest mulig ut av hver enkelt søker?

Å vise hvor mektige de er, ved at alle må gjennom flere kostnadskrevende runder, og presentere seg prangende på en kongress under eksotiske himmelstrøk, om att og om att, før de til slutt aller nådigst kan please de høye herrer?

Én ting er debatten om hva Norges Skiforbund har eller ikke har gjort for å gå i bresjen for modernisering av et anakronistisk system, men det er ikke hovedtemaet akkurat nå.

Det meste aktuelle spørsmålet er hvordan politikerne i Trondheim skal forholde seg til ønsket om å søke for tredje gang.

Skal det stilles noen strengere krav til hva pengene brukes til denne gangen, dersom politikerne går for en ny runde, etter at både 2021 og 2023 feilet?

Vil Trondheim kommune, som sto for rundt halvparten av de tre millionene det kostet å bli avvist sist, være bekjent av å være del av denne gavekulturen en gang til?

Hva fortjener FIS-toppene eventuelt å få til jul fremover, i håp om at pilen vipper trøndersk vei denne gangen, noe den etter all sannsynlighet gjør?

VG har gjennomgått bilagene fra den forrige prosessen, der alt fra kostnader til alkoholholdige cocktails, hjortepølse og en egen kokk, til fly, hotell og frakt, er spesifisert.

Her er det sikkert mulig å diskutere hvilket nivå på en norsk stand som er naturlig, og hvorfor man bruker reisebyrået til FIS, men det er ikke noe som indikerer luksus-ødsling her.

Det må være lov å vise seg frem som søker, og dette handler ikke om å være smålig.

Det betente temaet er de kulturelle sidene ved det som foregår i FIS, og hva Norge bør eller ikke bør ville være med på.

Hvis det er slik at det forventes at hver enkelt søker, ved hver eneste anledning, skal gi presanger til hvert enkelt styremedlem, er det rett og slett noe som ikke akkurat lukter nydelig over hvor mange pakker disse herrene får under treet fra noen som vil vinne deres gunst.

Da er det på tide med en aldri så liten verdioppvask, og en diskusjon om Norges rolle i dette diskutable systemet.

Trolig er iveren etter å få VM til Trondheim så stor at det blir ja uansett.

Men et minimum å forvente denne gangen, bør være en reflektert politisk debatt om premissene for hva man eventuelt spytter inn penger inn i.

Og da er det nok best at gubbene i FIS ikke får så mange gaver å åpne fra Norge fremover.