Kommentar

VG-sportens kommentator: Skandalen må få følger

Av Leif Welhaven

PRESSEKONFERANSE: F.v. Erik Røste, Martin Johnsrud Sundby og landslagslege Knut Gabrielsen på pressekonferansen der nyheten kom. VGs kommentator mener saken bør få konsekvenser. Foto: Odin Jæger VG

Det skipresident Erik Røste insisterer på å kalle en «ærlig misforståelse», fremstår snarere som unødvendig gambling av norske idrettsledere. Noe som bør få konsekvenser.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning

Artikkelen er over tre år gammel

Regien var krystallklar da Norges Skiforbund på rundt en times varsel innkalte til pressekonferanse.

Skiledelsen skulle si at forbundet «tar ansvar» for saken som endte med at Martin Johnsrud Sundby er utestengt for brudd på dopingbestemmelsene.

KOMMENTATOR: Leif Welhaven Foto: VG

Og der skulle selvkritikken bråstoppe.

LES OGSÅ: Pinlig pasning til Putin

Men hva slags ansvar er det egentlig som ble tatt?

Ikke ser saken ut til å få følger for noen av de impliserte på lege- og ledersiden.

I stedet for å vise reell vilje til å gå i seg selv og granske hvordan i alle dager Norge kunne sette seg i en situasjon slik den som nå har oppstått, var hovedfokuset å skyte på idrettens voldgiftsrett – CAS.

Legitimiteten til voldgiftsretten er utvilsom - og den er anerkjent som øverste idrettsjuridiske instans. Norske idrettsledere nøler normalt ikke med å trekke frem den panelbaserte tvisteløseren som noe autoritativt dersom det tjener deres sak.

Men nå er brått CAS blitt den store, stygge ulven, som ikke skjønner at nordmenn selvsagt forstår best hvordan reglene for inntak av astmamedisin skulle praktiseres.

Voldgiftens beslutning rammer hardt, og til tross for at panelet i likhet med alle andre ser at det finnes mange formildende omstendigheter, er det ikke til å komme unna at de har kommet til at reglene er brutt.

Den konklusjonen er Skiforbundet ikke enig i - selv om de naturligvis må godta den.

Både i og utenfor idretten er det både skjønn og tvil knyttet til utallige juridiske avgjørelser, og man vil aldri ha noen garanti mot at dommerne kan konkludere feilaktig.

Men hvor elegant er det egentlig at kommunikasjonsstrategien fra Røste & co går så langt i å bagatellisere det norske ansvaret for at saken oppstod, og i stedet skyte på CAS?

Ikke spesielt.

LES OGSÅ: Sundby ønsket hemmelighold

Det er ingen grunn til å mistenke at norske ledere mente noe vondt, og slett ingen grunn til å tro at noen ønsket at en bevist astmaplaget utøver skulle tilrane seg noe konkurransefortrinn.

Norge fikk støtte fra både FIS og Antidoping Norge i sin tolkning, før Wadas anke bragte saken inn for voldgiftsretten, med det utfallet som nå ryster Idretts-Norge.

Reglene kunne sikkert vært klarere.

Det fremstår heller ikke nødvendigvis ulogisk at den norske leiren mente det sentrale var mengden Ventoline (med virkestoffet salbutamol) som ble inhalert av utøveren.

Men hvorfor ble det ikke tatt mer høyde for at hvor mye medisin forstøveren kunne lades med, ville bli sett på som avgjørende i retten?

Er det egentlig da vurderingene i CAS denne saken burde handle om?

¤¤ Burde ikke debatten i Norge heller ta for seg hvordan man kunne ta risikoen på at egen tolkning for bruk av astmapreparatet ville holde vann?

¤¤ Er det ikke en smule arrogant å ta den sjansen, all den tid den potensielle konsekvensen kunne bli så alvorlig som den viste seg å ende opp med?

¤¤ Og enda verre er det at alt tyder på at saken lett kunne vært unngått, dersom de søknadene det ble vurdert som unødvendig å sende inn, hadde blitt sendt til rette instanser.

I stedet valgte man noe som fremstår som et hasardspill, der Martin Johnsrud Sundby ble sittende med svarteper, og det norske omdømmet er skadet.

At det nettopp er norsk idrett og astmamedisin det dreier seg om, gjør det enda mindre forståelig at risikoen ikke ble tatt mer på alvor.

Det burde vært lett å forutse at en eventuell CAS-avgjørelse i norsk disfavør, om det aldri så mye dreier seg en administrativ avgjørelse og ikke en klassisk dopingdom, fort ville gi kritikerne vann på mølla.

Og ved å holde saken hemmelig i stedet for å kjøre en åpen linje fra et tidlig stadium, noe som ble bestemt av Johnsrud Sundby i samråd med ledelsen, ble den potensielle sprengkraften i saken ytterligere eskalert.

Nå er det et faktum at verdens beste skiløper fratas penger og premier, og er utestengt for en periode, primært en følge av risikable norske valg.

I styre og stell fortsetter derimot alt som før.

Denne saken er for alvorlig til at skiforbundet bør få glatte over skandalen, mens de norske idrettslederne er enige om at de egentlig hadde rett, og at idrettens øverste rettslige instans er urimelig. Om ikke annet bør vi få en debatt som ikke baserer seg på å legge skylden et annet sted.

I kjølvannet av den bør det vel finnes et punkt der tabber får følger. Også norske.

Mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder