Therese Johaug er tilbake i verdenscupen med et bra. Men flere av arrangørene sliter med økonomien.
Therese Johaug er tilbake i verdenscupen med et bra. Men flere av arrangørene sliter med økonomien. Foto: Pedersen, Terje / NTB scanpix

Skjær i snøen ...

LANGRENN

I hvilken grad er det grunn til å bekymre seg for fremtidsutsiktene til Norges nasjonalsport? Hva slags posisjon har langrenn om 10 år? 20? 30?

kommentar
Publisert: Oppdatert: 07.12.18 12:03

Noen sannheter er tilsynelatende opplest og vedtatt.

Som for eksempel at torsdag kommer etter onsdag, at Bjørnar Moxnes og Siv Jensen er uenige – og at nordmenn synes at alt som skjer på bortoverski er spinnvilt spennende.

Nå har vi en ny vinter, en ny sesong – og ny dokumentasjon på at langrennsinteressen her på berget er enorm.

Denne gangen har de første rennene fått en kjempeboost av at Therese Johaug er tilbake i sporet, og forventningene er enorme inn mot VM i Seefeld senere i vinter.

Slik sett kan skilederne smile lurt i skjegget, for makan til privilegert posisjon er det vanskelig å forestille seg i den norske offentligheten.

Men er det samtidig grunn til å føle en viss uro for hvor lenge festen vil fortsette? Er det tegn i tiden til at langrennssporten er truet, om man ser litt lenger inn i glasskulen enn det som skjer i snøen vi forhåpentligvis snart har i vente?

Verdenscupen er som kjent den konstante faktoren i rennsesongen. Og spør du FIS-direktør Jürg Capol om tingenes tilstand, kommer det fort en ganske så betydelig bekymring til overflaten.

Men i hvilken grad er det egentlig grunn til å slå alarm om bærekraften?

Her trekker ulike ting i ulik retning, i et bilde som er temmelig sammensatt:

  • Capol uttrykker en berettiget uro over den økonomiske statusen til flere av arrangørstedene. Her vil det åpenbart gjøre noe med totalproduktet dersom det på sikt blir mindre geografisk spredning, og det er ikke heldig om den norske tyngden forsterkes i for stor grad. Det er et bakteppe her at det foregår en interessekamp rundt hvem som skal selge markeds- og medierettighetene, og spørsmålet er hvilken modell som er mest formålstjenlig. I Norges Skiforbund snakker man gjerne om fellesskap når det dreier seg om deres forhold til egne utøvere, men hvordan er det med behovet for at nasjonene selger seg selv, sett opp mot en mer koordinert øvelse?
  • Den økonomiske kjøttvekten viser jo at det finnes markeder i Europa som er betydelig større enn det norske. Men hvordan påvirkes totalproduktet langrenn av synkende tv-profilering i de største landene, og hvordan er sponsorinteressen utenfor Norge og Sverige på lengre sikt? Viessmann har nylig avsluttet et lengre samarbeid hva gjelder langrenn, ut fra en kost/nyttevurdering.

  • Hvilke positive ringvirkninger kan det få at Tyskland skal arrangere VM i Oberstdorf i 2021, sammenholdt med talentsatsing og utvikling i Jochen Behles hjemland? Kan det gi et økonomisk oppsving?
  • Hva skjer med Tour de Ski fremover? Vil produktet kunne forbli tilstrekkelig interessant, dersom for mange av de største navnene nedprioriterer touren for å toppe formen til mesterskap? På kvinnesiden ligger det an til et regelrett B-stempel på arrangementet denne vinteren – og dette er et faresignal det er all grunn til å rope et tydelig varsku om!
  • Hvordan vil klimaspørsmål slå ut for skiinteressen i fremtiden, der mengden natursnø kan gå nedover i takt med at kloden blir varmere?
  • Lykkes arbeidet med å bekjempe kostnadskarusellen, med den rekrutteringseffekten det kan få?
  • Vil bygdene i Norge, som har lange tradisjoner i å fostre skiløpere av toppklasse, være i stand til å forbli en gull-leverandør? Eller vil vi se en forsterkning av trenden der ressurssterke byklubber i Oslo og Trondheim blir hovedårene fremover?
  • Hvor skadelidende for oppmerksomheten blir det når Petter Northug legger opp, en hendelse som kan ligge smertefullt nær i tid?
  • Kanadiske Alex Harvey og sveitsiske Dario Cologna er utøvere som har vært viktige for den geografiske spredningen i toppen, men ingen av dem er ungfoler lengre. Hvordan blir etterveksten hva gjelder spredning av nasjoner som kan hevde seg? Det var mange land på startstreken i herreklassen i OL, men hvor få kan konkurrere om medaljene før produktet svekkes?

Spørsmålene er mange, svarene forholdsvis få.

Men noe av det viktigste er nok å være oppmerksom på at gårsdagens suksess ikke gir noen garantier for morgendagen. Samtidig er det viktig å komme frem i skoene hva gjelder mulighetene som et mer digital og fragmentert mediebilde skaper, og å henge med i kanalene der publikum er for å forbli relevante.

Inntil videre er det ingen grunn til å komme med noen dommedagsprofetier, men en lett bekymring er det dekning for å ha.
Det er nemlig noen skjær i snøen det er tvingende nødvendig å håndtere.