69 prosent av norske OL-medaljer er tatt av løpere med astma-medisin

Langrennssjefen: – Det lønner seg aldri å få astma

Bruken av astmamedisin i norsk langrenn er igjen tema etter at Martin Johnsrud Sundby ble tatt for brudd på dopingreglene. En gjennomgang VG har gjort viser at 42 av 61 OL-medaljer siden 1992 er tatt av løpere med astma.

Blant de 42 har vi ikke tatt med utøvere som har vært åpne om astmasykdommen, men kun de som har vært åpne om medisinering. Derfor er dette et forsiktig estimat. 42 av 61 OL-medaljer tilsvarer 69 prosent.

Les også: VGs mener: Skandalen må få følger

– Yrkesskade

– Tallene sier meg at luftveisplager er en yrkesskade i langrenn. Jeg har ingen betenkeligheter med de tallene i det hele tatt. Går du til andre land og graver like mye så finner du sikkert like høye tall. Vi vet at mange utlendinger også bruker astmamedisiner, uten at det er spesielt kjent, sier langrennssjef Vidar Løfshus til VG, noen få dager etter at Martin Johnsrud Sundby ble dømt for å ha brutt dopingreglementet.

Heller ikke svenskenes landslagssjef, Rikard Grip, stusser spesielt over tallene. Han mener medisinen er en forutsetning for at utøverne skal kunne konkurrere på like vilkår med andre, dersom legen har vurdert det slik. Selv har han enkelte landslagsløpere som går på astmamedisin.

Les også: Strippet for sponsorer på Sundby-pressekonferansen

– Man vet jo at dette er en utsatt idrett hvor man hele tiden konkurrerer i vinterklima, sier han til VG.

Skepsisen til bruk av astmamedisiner har, fra utlendingenes side, vært der lenge. VG har nå gått 24 år tilbake i tid for å se hvor mange langrennsløpere som har hatt sykdommen og samtidig tatt OL-medalje. I beregningen av stafettgull som én medalje har VG lagt til grunn at minst én utøver på stafettlaget har vært åpen om astmasykdommen – og brukt medisiner. På enkelte stafettlag på herresiden har hele, eller størsteparten av laget vært astmatikere. På damesiden er det imidlertid to olympiske leker hvor et damelag kun har hatt én astmatiker blant de fire startende.

– Ufarliggjøre det

Av 48 individuelle OL-konkurranser hvor Norge har tatt medalje, har 36 av disse fått påvist astma og vært åpen om medisinering i tiden før. Norge har også vunnet flere OL-medaljer, hvor utøveren har vært åpen om astmasykdommen, men aldri snakket om medisinering offentlig.

– Jeg tror diskusjonen om astma kommer fordi vi er veldig åpne om astma- og luftveisproblematikk. For meg handler det om å ufarliggjøre det. Det er ikke noe verre enn en annen idrettsskade. Når Wayne Rooney skader kneet sitt, så spekulerer ikke Manchester United i når han kommer tilbake. De setter han i behandling, illustrerer Løfshus.

Les også: Sundby ønsket hemmelighold etter FIS-frifinnelsen

I nyere tid er det Marit Bjørgen som har fått gjennomgå av sin store rival, Justyna Kowalczyk, for bruk av astmamedisiner. Heller ikke Russlands skipresident, den tidligere langrennsdronningen Jelena Välbe, har skjønt nordmennenes behov for medisinen. Løfshus skjønner lite av Välbes påstand om at ingen russiske langrennsutøvere bruker astmamedisiner. Han sier han nylig har snakket med to utøvere på Välbes lag. Begge har OL-medaljer og bruker ventolin, ifølge ham.

Studier: Ikke prestasjonsfremmende

Forskningen er klokkeklar sa Kai-Håkon Carlsen, professor ved universitetet i Oslo (UiO) – også tilknyttet Skiforbundet, til VG tidligere denne uken. Studier viser at eksempelvis ventolin, som Sundby bruker, ikke er prestasjonsfremmende. Medisinen gjør bare at astmatikere kan fungere som alle andre uten å være hemmet av sykdommen sin.

Fra norsk hold har astma-kritikken uteblitt. Med ett unntak. Sjukamp-utøver Ida Marcussen og hennes trener Lukas Udelhoven slet med å forstå hvorfor «syke» utøvere er best i langrennsverden. De to sa til VG i 2010 at Olympiatoppen ville teste Marcussen for astma. De mente testingen ble iverksatt nærmest i håp om å få toppidrettsutøverne til å få påvist sykdommen, slik at medisin kunne brukes. Olympiatoppen svarte via VG med å si at Udelhovens uttalelser indikerte mangel på kunnskap om sykdommen og medisinene.

Les også: Johaugs Sundby-støtte

Professor Carlsen ved UiO forteller at det ikke fantes noen bestemmelser for bruk av astmamedisin på 70-, 80- og tidlig 90-tall.

– Men fra og med etter OL på Lillehammer i 1994 måtte utøverne ha en legediagnostisert astma, for å bruke medisin. Da måtte man fortsatt ikke søke om å bruke medisin, men under dopingkontroll måtte man vise til legeerklæringen, sier Carlsen.

– Det var heller ingen bestemmelser for enkelte medikamenter, men kun inhalasjonspreparater var tillatt. Astmamedisinene var likestilt, sier Carlsen.

– Lønner seg aldri å få astma

Før Salt Lake City-OL kom det imidlertid nye bestemmelser. Da måtte utøverne dokumentere objektive testresultater for å diagnostisere astma, søke om fritak fra dopingreglene (TUE), for så å motta bekreftelse av sitt eget internasjonale særforbund til å bruke den, forteller Carlsen. I 2010 ble reglene forenklet. Det var omtrent samme prosedyre, men fra det året fikk utøveren kun beskjed fra det nasjonale antidopingbyåret, eller det internasjonale særforbundet, hvis de ikke fikk tillatelse ved bruk av medisinen. Fra 2012 kom en ny bestemmelse. Da ble medikamentene frisatt (kun inhalasjonssteroider, salbutamol og formoterol).

I lys av den historien kan man si at astma-skepsisen mot Norge har vært der like før innstrammingene begynte rundt OL på Lillehammer. I 1992, under OL i Albertville, eskalerte kritikken i styrke. Den svenske avisen Expressen kritiserte trioen Terje Langli, Vegard Ulvang og Bjørn Dæhlie for å ta tatt astma-spray før tremila under lekene.

Les også: Northug tjener fett på Sundby-disk

– Kan du forstå at det utenifra kan se ut som det lønner seg å få astma?

– Nei, det lønner seg aldri å få astma. Det har også Erik Røste (skipresident journ.anm.) sagt. I beste fall kan du komme på et normalt nivå med tanke på inn- og utpust, sier Løfshus.

– Er det for enkelt å få stilt diagnosen astma på det norske langrennslandslaget?

– Nei, nå er det vel fem til syv som har den diagnosen. Den astmadiagnosen er vanskelig. For du har de som er født med det, noen utvikler det i løpet av karrieren og flere kategorier. Langrenn er ikke tverrsnittet av den norske befolkningen, men det er fokus på store prestasjoner og vi tar tak i de små detaljene hele veien. Hadde vi ikke gjort det, hadde vi fått kritikk, sier Løfshus.

– Når utholdenhetsidretter handler om «ventilasjon», så er det ikke rart vi har fokus på det. Slik vil det være i fremtiden også. Det jeg tror er typisk norsk, er at vi er åpne om det og behandler det åpenlyst, sier Løfshus.