REGNINGEN ER KLAR: Regningen for Therese Johaugs dopingsak endte på 3,5 millioner kroner. I sum har de to norske sakene kostet nær syv millioner.
REGNINGEN ER KLAR: Regningen for Therese Johaugs dopingsak endte på 3,5 millioner kroner. I sum har de to norske sakene kostet nær syv millioner. Foto: Delebekk, Bjørn S.

7 millioner i dopingsak-hjelp? Det er en hån mot grasrota

LANGRENN

Hvis Norges Skiforbund har så mye på bok at million på million lett kan brukes til å betale styrtrike utøveres dopingsak-regninger, bør mange gode formål kunne se frem til et pengedryss fremover.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 20.01.18 08:31

Penger er visst ikke noe stort problem for skiforbundet, om man skal følge resonnementet til administrasjonssjef Espen Bjervig, når han forsvarer sluttregningen på 3,5 millioner forbundskroner til Therese Johaugs dopingsak.

Ikke går det ut over satsing til sportslige budsjetter, bedyres det.

Barn og bredde er visst skjermet, og heller ikke anlegg og rekruttering skal angivelig lide av dopingsak-innhugget i sparegrisen.

For dette er jo bare egenkapital, må vite.

Og det er visst så mye av dette i forbundet at det, i tillegg til å betale for Johaug, har gått fint å punge ut nesten like mye i Martin Johnsrud Sundbys dopingsak.

Men er denne pengebruken virkelig akseptabel?

Selvsagt er det igjen verdt å diskutere rimeligheten i at skiløpere med særdeles god råd skal få utgiftene dekket, all den tid ansvaret for å holde kroppen ren er så tydelig plassert hos utøveren selv.

Men det ugreie stopper på ingen måte her.

For det er jo ikke slik at det ikke finnes andre, og langt bedre, formål som hadde hatt langt mer bruk for millionene enn stjerner i dopingvansker.

For eksempel pågår det en debatt om kostnadsnivået for å drive med langrenn, om at det er så dyrt at det går ut over rekrutteringen.

En annen utfordring er frafallet blant yngre jenter, og en tiltagende bekymring for å få frem den neste Bjørgen eller Weng.

Dessuten har Adresseavisens nye og dyktige kommentator skrevet en interessant tekst om utfordringene knyttet til inkludering og integrering, der resultatlistene fra NM viser at sporten sliter med å speile bredden i befolkningen.

Kanskje noe mer av alle disse oppsparte midlene kunne vært satt inn her?

Muligens hadde et nytt rekrutteringsprosjekt i minoritetsmiljøer hatt bruk for deler av disse syv millionene, og hatt mye mer for seg enn å betale for advokater?

Hvor mange skipar kunne vært kjøpt inn og distribuert til en subsidiert pris?

Hva med å bruke bingen til å fylle hele kvoten i konkurranser utenlands, i stedet for å bruke sparekniven som under fjorårets Tour de Canada?

Nesten uansett hvilket formål man ser for seg, fremstår pengebruken som mer fornuftig enn den Norges Skiforbund har valgt.

Det er også grunn til å spørre seg om forbundet hadde gravd så dypt i lommene dersom det for eksempel var helt ukjente rekruttløpere som hadde havnet i uføret under tilsvarende forutsetninger som Johaug og Sundby, eller om det har spilt inn at det er to av deres mest profilerte det gjelder.

Her vil vi aldri få en fasit, men spørsmålet er relevant.

Rettssikkerhetsmessig er det et viktig prinsipp at utøvere skal kunne få et rimelig og nødvendig forsvar. Norges idrettsforbund, som også har spyttet inn noe i saken, er nå inne på et godt spor i utredningen av behovsprøving.

Men det er noe ganske annet enn det skiforbundet holder på med – å sponse en stjerneadvokat fra London på vegne av en utøver med nær 50 millioner kroner i formue.

Det er også lettere spesielt at forbundet igjen tar lite hensyn til at begrepet doping er så tydelig definert, og at det også omfatter uaktsomhet. Det kan bli noen interessante bevismessige spørsmål i eventuelle kommende saker, dersom bevisst vs. ubevisst doping skal være nøkkelen til om NSF åpner lommeboken eller ei.

Dersom noen hadde ment at det var grunnlag for at forbundet står juridisk ansvarlig overfor Johaug, hadde det ryddige vært å prøve dette for retten.

I stedet ender denne saken i et stort lederparadoks: Norges Skiforbund betaler frivillig syv millioner kroner for dekning av to dopingsaker, mens de samme sjefene som signerer sjekken, selv trygt styrer videre.

Det er åpenbart ingen grenser for hva grasrota skal finne seg i.

Her kan du lese mer om