Heidi Weng avsluttet stafetten på Lillehammer sist helg, etter at Therese Johaug igjen hadde vist røkla ryggen. Foto: Stian Lysberg Solum

Kommentar

Smøremakten er kritisk for langrenn

Det er på tide å ta den virkelig store diskusjonen om langrennssportens fremtid. Bør den innebære en variant av likest mulig forutsetninger for løperne?

Absolutt ingenting er overlatt til tilfeldighetene i Norges jakt på mest mulig gull og glitter.

Med ressurser konkurrentene bare kan drømme om, er det ikke bare i utviklingen av best mulig utøvere at rødt, hvitt og blått er fargene som herjer.

Profesjonaliteten og antall personer i støtteapparatet, samt logistikken rundt smøring og testing av ski, gjør at utøverne fra de beste skinasjonene har et gigantisk fortrinn i sporet ved de aller fleste tilfeller.

Bakgrunn her:

les også

FIS-sjef advarer mot langrennskrise: Nasjoner må droppe verdenscuprenn

Ulikheten berettiger selvsagt ikke på noen måte at andre skal kunne ta ulovlige snarveier, som vi for eksempel så under sist vinters VM i Seefeld.

Men det er interessant å registrere hvor maktesløse utøvere fra nasjoner uten et apparat i nærheten av det Norges Skiforbund besitter, opplever å være uke ut og uke inn.

Etter verdenscuphelgen på Lillehammer slår Det internasjonale skiforbundet (FIS) alarm om en svært urovekkende trend.

Et sviktende antall løpere med startnummer, bare ni deltagende nasjoner på herrestafetten og økonomiske problemer med å sende utøvere av gårde, gir ytterligere grunn til bekymring for hvor dette skal ende.

les også

FIS-sjef om norsk publikumsflukt: – Respektløst mot Riiber

Og da er det behovet for høyttenkning melder seg:

Bør det forbli slik at langrenn ikke bare er en nasjonskonkurranse om hvem som har best skiløpere, men også så systematisk handler om konkurransevridende fordeler i forberedelsene?

Ville langrenn vært mer rettferdig om man ser for seg noe som kanskje er skrekkelig naivt – nemlig å finne en måte å redusere utstyrs- og smøreeffekten på?

Er det noe innen «i dag smører alle med blått-landskapet», for å overforenkle kraftig, som kunne gjort konkurranseforholdene mer fair og spennende?

Eller er det en selvfølge at det må være opp til hver nasjon å maksimere gullsannsynligheten gjennom best mulig forskning, smøring og logistikk ned i minste detalj?

les også

Johaug svarer Alsgaard etter monsteretappen: – Nei, for noe fjås

Kan et strengere tak på støtteapparatet være en idé, i en tid der Norge har hele 26 utøvere på plass i Davos? Støtteapparatet teller 18 personer, og faktisk kunne det vært ytterligere fire hjelpere i den sveitsiske alpebyen.

Er denne gigantomanien sunn for sporten?

Det er ikke umiddelbart så lett å finne en fasit på detaljene i et system som effektivt kunne gjort rammene rundt løperne mindre utslagsgivende. For eksempel er det jo, allerede før man tenker på hva som skal legges under, kvalitetsforskjell på skipar.

Men det er interessant å tenke på hvor annerledes skistormaktenes konkurransefordeler er. I friidrett er det begrenset hvor mye bedre løpesko du har enn konkurrentene, i tennis er det en grense for hvor mye bedre strengene kan bli, i fotball er det sjelden fottøyet som avgjør kamper.

les også

Kampen om skimakten: Dramaet er utenfor sporet

Høyst sannsynlig ville ikke forskjellen på resultatene ha blitt så fryktelig annerledes om man eliminerte de ytre forutsetningene. Therese Johaug er best i verden uansett.

Men en sport som trues fra så mange kanter, bør snu alle steiner i jakten på noe bærekraftig.

Og da er mulige begrensninger for de stores ekstra fordeler en tanke som bør tenkes skikkelig.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder