Fellesskap står sentralt i den norske modellen. Her har Astrid Uhrenholdt Jacobsen, Ingvild Flugstad Østberg og resten av stafettlaget nettopp vunnet OL-gull sist vinter.
Fellesskap står sentralt i den norske modellen. Her har Astrid Uhrenholdt Jacobsen, Ingvild Flugstad Østberg og resten av stafettlaget nettopp vunnet OL-gull sist vinter. Foto: Bjørn S. Delebekk

Toppidrett er ikke sosialdemokrati

LANGRENN

Det er flott at lagfølelse står sentralt i den norske skisuksessen. Samtidig er det en grense for hvor mye det er mulig å sosialdemokratisere idrett på det høyeste nivået.

kommentar
Publisert:

Historisk er det tette bånd mellom utviklingen av den norske arbeiderbevegelsen og idrettsbevegelsen.

Samhold, dugnad og fellesskap er viktige byggeklosser.

Også blant den ypperste eliten i nasjonalidretten vår, er mantraet at man oppnår mer sammen enn hver for seg, selv om langrenn stort sett er en individuell idrettsgren.

Vi skal ikke lenger tilbake enn til vinterens medaljerush i Pyeongchang, før nettopp lagtankegangen ble trukket frem som en avgjørende suksessfaktor i den norske leiren.

Men når temaet ikke lenger bare er hvordan man gjør hverandre sportslig bedre, men fordeling av penger og potensial til å få flere av dem, blir landskapet temmelig komplisert.

Nå slår den alltid velformulerte Astrid Uhrenholdt Jacobsen et slag for verdisiden i idretten, med idrettsglede og kollektiv tankegang som pilarer.

Hun er bekymret for hva pengejag og kjendisdyrking av skistjernene kan innebære, og får nok stående applaus på forbundskontorene når hun uttaler følgende:

«Det er viktig med personer som sørger for at ting ikke rakner. Det er alltid noen profiler, gjerne de største, som ikke passer i systemet. Så vil man endre det slik at det skal passe for dem. Men dette skal være bærekraftig over lang tid».

Bakteppet er blant annet en bekymring fra landslagsledelsen over at utøvere er bevisste på at de har «jævlig høy markedsverdi», og at det ikke er så lett å få forståelse for en modell som setter fellesskapet først.

Er det så grunn til å slå verdialarm?

Svaret er vel både ja og nei.

Det er fint med en påminnelse om at en indre drivkraft, og ikke et ønske om å bli kjent og rik, bør ligge bak valget om å satse på toppidrett.

Her er Uhrenholdt Jacobsens kloke ord særlig nyttige å ta med seg for unge og sultne utøvere.

Samtidig har verden en tendens til å bli fremstilt veldig svart-hvit når den norske forbundsmodellen skal forsvares mot tilløp til angrep fra innsiden.

Enten er du med oss eller så er du mot oss, liksom.

Men er du nødvendigvis en egoist om du ikke automatisk godtar at Norges Skiforbund har alle svarene ?

Dersom du er blant nasjonens aller største stjerner, og næringslivet bare digger deg, er det da urimelig at du vil ha en skikkelig og individuell diskusjon om forholdet mellom rettigheter og plikter?

Undergraver du fellesskapet om du understreker at det er ulik markedsinteresse for ulike utøvere, og at det kanskje bør gjenspeiles i større grad i hvordan avtaler inngås?

Eller skal forbundet, som sitter på FIS-lisensen, få ha definisjonsmakten alene om hvordan utøveravtaler skal være?

Her skal vi ikke langt tilbake i tid før Johannes Høsflot Klæbos advokat beskyldte forbundet for å feiltolke jussen, og i å gå for langt i å påberope seg markedsrettigheter til skistjernene.

I dag er det ingen tunge krefter som vil grunnprinsippet i landslagsmodellen til livs, men det er ikke synonymt med at den bør mangle elastisitet, eller jevnlig være gjenstand for debatt.

Når det snakkes om at ting «ikke skal rakne», så øker vel faren for nettopp dette, dersom den ene parten i et samspill mellom ledelse og utøvere påberoper seg nær all makt.

Livet som toppidrettsutøver er kort, og det er ikke så mange som Uhrenholdt Jacobsen, som klarer å kombinere satsingen med å skaffe seg en utdannelse parallelt.

Da er det ikke nødvendigvis noen verdisvikt om man er opptatt av å sitte igjen med mest mulig den dagen karrieren er over, også om det innebærer å utfordre forbundets ferdigskrudde svar på enkelte punkter.

Det er fint med fellesskap, men spørsmålet er hvor langt man skal gå i «one size fits all»-tankegang, versus å strekke seg for å holde de største stjernene happy.

Skal vi først snakke om verdier i denne diskusjonen, er «dialog» et mer verdibasert virkelmiddel enn «monolog».

Og det vil for eksempel holde Johannes Høsflot Klæbo mye lengre unna potensielle tanker om andre måter å satse på.