FØRSTE GULL: Hans Christer Holund tok gull etter å ha gått alene i front i nesten tre mil. Her sammen med Martin Johnsrud Sundby og Eirik Myhr Nossum Foto: BJØRN S. DELEBEKK

Holund var skeptisk - «halvgal» trener reddet karrieren

SEEFELD (VG) Smeller, nedturer og vrakinger har forfulgt Hans Christer Holund (30) inntil VM-gullet på femmila. At det ikke ble karrierestopp for mange år siden ble reddet av det Holund mente var en halvgal trener.

– Han er blitt verdensmester i dag, men det har ikke gått opp for ham ennå, sier Martin Johnsrud Sundby til sønnen i målområdet og peker på Hans Christer Holund.

Selv klarte Oslo-løperen å ta sitt første gull for noen dager siden, men hans reise til langrennseliten blir kort målt mot Holunds kronglete vei til toppen.

Berg og dalbanen gjennom karrieren forteller både Holund og kompisen Hans Kristian Stadheim om etter at gullet ble sikret i Seefeld.

– Jeg vet hva han har vært gjennom og hva dette betyr for ham. Han er en av de flotteste personene jeg vet om, sier Hans Kristian Stadheim til VG.

les også

Gulltrener Nossum trodde han skulle tilbringe resten av livet i rullestol

Holunds nære venn og klubbtrener i Lyn sto på toppen av den siste lange bakken før mål i Seefeld og gråt i det Holund gikk over mål til gull på femmila, etter et drama der Holund slet med kramper. Spesielt fordi Holund vant på den eneste måten han kan vinne skirenn. Rykke fra og holde jevnt hardt tempo. Deretter kunne han gå opp på toppen av pallen.

– Det er da det går opp for deg hva du har gjort, når du skal motta medalje som verdemester. Jeg tenker på de rundt meg, sa Holund om det foreløpig siste kapittelet i en karriere som har vært trøblete.

I Seefeld er det gått sju-åtte år siden Holund, den tidligere juniorverdensmesteren, var frustrert og egentlig hadde lagt opp som skiløper. I stedet for skisatsing jobbet han blant annet som vaktmester for jernbaneverket for å få endene til å møtes. En svært lovende karriere var egentlig på vei ut i intet.

– I starten var jeg langt nede. Jeg gikk på treningssmell fordi jeg tenkte jeg skulle til OL i Vancouver. Men jeg gikk fra å se på meg selv som en OL-utøver til å ikke være i nærheten av noen ting. Jeg fikk en ordentlig realitetssjekk. Det var veldig tungt, sier Holund.

NÆRE VENNER: Hans Kristian Stadheim og Hans Christer Holund, begge i bar overkropp, har bygd et nært vennskap gjennom mange år. I går jubet begge for VM-gull. Her på fjelltur sammen med to andre kompiser. FOTO: Privat

Han hadde vært på et juniorlandslag sammen med blant annet Sjur Røthe, Ingvild Flugstad Østberg og Therese Johaug. Mens flere av de andre hadde blitt stjerner i verdenseliten trodde Holund at hans karriere i realiteten var over.

– Han har hatt en berg og dalbane og derfor er det enda mer imponerende at han lykkes. Men det handler om stayerevne og stå i dette over lang tid, sier Fredrik Aukland som trente Holund på juniorlandslaget da han vant gull i junior-VM i 2008.

Søndag så han Holund ta gull noen meter unna målstreken som NRK-ekspert.

les også

Alsgaard og Sundby forbløffet over gruppen bak Holund: – Han fikk det gratis

Det er gått sju år siden det avgjørende trekket som reddet karrieren og til slutt sendte Holund til topps i Seefeld og ikke ut av skisporet. Da ringte skitreneren Stadheim i Oslo-klubben Lyn til Holund for å overbevise ham om at han måtte fortsette karrieren under ham.

– Jeg var litt skeptisk for han er litt halvgal han Stadheim. Jeg visste ikke helt om jeg kunne stole på ham, sier Holund som imidlertid slo til på tilbudet til treneren som ville bygge opp en seniorsatsing i klubben.

– Han har rett, sier Stadheim om karakteristikken «halvgal» og ler.

Stadheim jobbet med å overføre sin genuine tro på at Holund kunne bli en toppløper til skiløperen selv.

– Da jeg var dårlig, så var han den viktigste, sier Holund til VG om Stadheim som nå er i VM som trener for det britiske landslaget.

– Går du dårligere skirenn år etter år og du starter å studere og få smaken på det gode liv også, så er det så er fryktelig langt opp til de beste. Det var utenkelig at jeg skulle være med å konkurrere helt oppe i toppen der, sier Holund med VM-gullet rundt halsen.

Han forteller hvordan han, moren og faren begynte å reise rundt til skandinaviske cuprenn som et team, der han hanket inn 50. og 60.-plasser.

– Veien var lang, men han ga ikke opp. Han var flink til å ta det rolig i de årene han måtte ta det rolig, sier mamma Rikke Lill Holund som forteller at de jublet for 20. plass i NM for noen år siden:

Men selv etter at han klarte å komme seg inn på landslaget fortsatte også den kronglete veien, selv om han nærmest seg de aller beste. Blant annet da han omtrent spolerte sesongen da han falt og skadet skulderen på ishålke, på vei til skitrening under landslagets treningsleir i Italia høsten 2016. Da hadde han også skadet akillesen. Det gikk skeis igjen. Og da Holund endelig var i posisjon til gull før stafetten i OL i Pyeongchang i fjor ble han vraket, etter bronse tidligere i mesterskapet. Han følte han ble snytt for stafettgullet.

– Jeg var mest sjokkert. Så sa jeg noen ord veldig bestemt og så gikk jeg ut. Men jeg tror ikke det var lett avgjørelse, men det er lov å være uenig, sier Holund med VM-gullet rundt halsen et drøyt år senere etter en sesong som på ingen måte har vært noen god sesong.

Også før gulløpet var han nær ved å bli vraket også til sin eneste VM-distanse, men sier han også hadde akseptert det. Stadheim mener Holund viser at man ikke må være en kynisk type for å ta gull.

– Det er ingen tvil om at han har hatt en humpete reise. Man stiller opp når ting går dårlig. I dag når han er verdensmester er det nok av folk rundt deg som forteller deg at du er rå, sier Stadheim.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder