Petter Northug har tatt veien tilbake, og er del av sprintlandslaget kommende vinter. Her presenteres teamet av Vidar Løfshus i vår. Foto: Bendiksby, Terje / NTB scanpix

Kommentar

Trues fra innsiden

Hva skjer den dagen Johannes Høsflot Klæbo og hans nærmeste virkelig innser hvor stor han er?

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

Tilsynelatende har Norges Skiforbund vunnet det som har vært en stadig tilbakevendende konflikt om størrelsen på kakestykker.

De har sagt klart og tydelig fra om hvem som skal bestemme hvordan godsakene skal skjæres opp og fordeles.

Den oppgaven skal de stå for selv.

Slik ble det da forbundet satte hardt mot hardt og landet et firkantet opplegg, der de på diktatorisk vis setter rammene for hva skistjernene har å forholde seg til.

Så lenge forbundet sitter med lisensen og definisjonsmakten, er det noe “take it or leave it-aktig” over det hele.

Nå blåser situasjonen åpenbart i NSFs retning.

Utbryteren Petter Northug har dukknakket returnert til landslagsvarmen, mens Therese Johaug igjen garantert vil bidra med gode sportslige opplevelser i de tusen hjem.

Therese Johaugs retur er ubeskrivelig viktig for Norges Skiforbund kommende vinter. Foto: Bjørn S. Delebekk

Prinsipielt er det da også mye positivt med landslagsmodellen, som har et veldig kollektivt utgangspunkt.

Hele grunntanken om at man blir sterkere sammen, er og har vært viktig for den enorme norske medaljefangsten, og bidrar til å finansiere en totalitet.

Kulturen blant alpinistene er kanskje den aller viktigste eksponenten for at man lettest når mål ved å kjempe i lag.

Når vi ser på hvilke private formuer de største stjernene har lyktes med å opparbeide seg, er det heller ikke sånn at forbundets rå makt fratar utøverne mulighetene til å tjene penger gjennom private avtaler.

Dette får de lov til dersom forbundet sier at det er ok, men da kun gjennom sponsorer på områder som ikke er i bransjekonkurranse med NSFs portefølje.

Er det da bare fryd og gammen, der forbundet har makten og utøverne konser på å jage gull og glitter?

Ikke fullt og helt, om man skal tro rapportene fra Vidar Løfshus.

Adresseavisen var først innom hvordan lederne sliter med å selge inn helheten i landslagsmodellen internt.

– Vi opplever situasjonen som krevende fordi utøverne har en “jævlig” høy markedsverdi. De krever sin rett. Det handler om bidraget til Norges Skiforbund langrenn, kontra det det de får i sin egen lomme, sier Løfshus vil VG.

Som kjent er få sannheter absolutte, og denne problemstillingen er mer komplisert enn å sette “egoisme” opp mot “fellesskap”.

Henrik Kristoffersen har saksøkt sitt eget forbund om retten til sponsoravtaler. Her er bakteppet at det er dyrt og ressurskrevende å satse på alpint, og at Norges Skiforbund i kun beskjeden grad kan sies å ha æren for at han har blitt så god. Når det da har vært åpninger for at Aksel Lund Svindal tidligere har fått fleksibiliteten Kristoffersen nektes, er saken ikke fullt så svart/hvit lenger.

Henrik Kristoffersen har saksøkt sitt eget forbund. Foto: Poppe, Cornelius / NTB scanpix

Rent juridisk er det også grunn til å problematisere hvor langt forbundets rett til å bruke utøverne som spydspisser i pengeinnsamling faktisk går.

Her er det flere tolkningsspørsmål, og spørsmålet er hvor langt NSF har dekning i å påberope seg retten til bukta og begge endene.

Etter NIFs lov (§ 14-4–1) tillegger retten til å inngå markedsavtaler idrettens organisasjonsledd, og 14–4–2 gir særforbundet kontroll over utøvernes rett til å inngå avtaler for seg selv.

Men bildet kompliseres faktisk av §14–4–4 og 14-5–1.

I førstnevnte bestemmelse fremgår det at “innenfor de begrensninger som følger av NIFs regelverk og særforbundets rammer, har utøver selv eiendomsretten til eget navn, bilde og signatur”.

Setter man det i sammenheng med at særforbundet kun “i rimelig utstrekning” kan kreve at utøverne skal medvirke i gjennomføring av markedsavtaler, begynner totalen å bli mer nyansert.

Videre går det frem at rimelighetsvurderingen skal ta hensyn til blant annet omfang og privatlivets fred.

Da reiser det seg noen spørsmål:

  • Hvor langt går begrensningene i etter idrettens regelverk til utøvers eiendomsrett over seg selv?
  • Hva betyr “rimelig utstrekning” i praksis?
  • Hva kan egentlig forbundet da for eksempel kreve av Johannes Høsflot Klæbo, om det settes på spissen?
  • Hva kan det ventes at han stiller opp på, hva kan de på egen hånd bare selge inn overfor næringslivet?

Reglene gir en utøver som Klæbo begrenset handlingsrom til å gå solo, men skaper samtidig en mulighet til å sette seg en god del på bakbeina, med den mulighet at deler av markedspotensialet forblir uutnyttet.

For det er jo sånn sponsorinteressen så til de grader erstørre for de største enn de nest største skistjernene, og de har større mulighet for innflytelse på i hvilken de vil bli brukt som kommersielle gallionsfigurer, enn det mange tror.

Problemer som dette løses forhåpentligvis gjennom en god dialog. Men det er et spørsmål om NSF går vel langt i tolkningen av at de eier alle markedsrettigheter, og det er en interessant utvikling at stadig flere utfordrer de rigide rammene fra innsiden.

Norsk skisport er i kontinuerlig utvikling, og landslagsmodellen har mye for seg. Men hvorvidt den er bærekraftig på lang sikt, er et helt annet spørsmål.

Kanskje blir den videre veien for Johannes Høsflot Klæbo sentral for hvordan dette blir besvart på sikt.

For det øyeblikk han måtte bli misfornøyd med behandlingen fra forbundets side, er det ikke “den klyvende kometen” som har det største problemet ...

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder