Så sliten var Martin Johnsrud Sundby da han var i mål - omsider som verdensmester.

Så sliten var Martin Johnsrud Sundby da han var i mål - omsider som verdensmester. Foto: BJØRN S. DELEBEKK

Kommentar

Urkraftens ultimate utløsning

SEEFELD (VG) Hvor var du da Martin Johnsrud Sundby omsider vant et individuelt VM-gull?

Her i Seefeld er det akkurat skrevet skihistorie. og på et podium i pressesenteret har vi fått høre Martin Johnsrud fortelle om dagen da det endelig satt.

Om samtalen med kong Harald dagen før, hvor det ble problematisert om valget av startnummer var lurt eller ei. Om kona Marieke, som gråt mens hun hentet i barnehagen, og om hvordan han har opplevd skuffelsen over sølv om bronse som større i omgivelsene enn hos ham selv.

Og ikke minst om hvordan han fryktet at gulltoget hadde gått.

Men det hadde såvisst ikke gjort.

I påskeværet startet Sundby sent, og det var garantert mange som var mentalt forberedt på et scenario vi har sett så mange ganger før. En norsk veteran som gir alt han har, men kommer ørlite for sent når det virkelig gjelder.

Skulle virkelig den individuelle forbannelsen forfølge ham ut karrieren?

les også

Sundbys kone Marieke: − Det betyr så utrolig mye

Da Aleksander Bessmertnykh slo forhåndsfavoritten Iivo Niskanens tid i mål, var det ett eneste spørsmål som gjaldt: Skulle marginene endelig være på Martin Johnsrud Sundbys side?

Etter 38 minutter, 22 sekunder og seks tideler - i en kronisk kamp mot klokken - steg lydnivået på skistadion markant.

Hva var det vi akkurat hadde vært vitne til?
Jo, at det plutselig foreligger en ny tidsregning i Røa-løperens karriere.

Dette var distansen da det var mye snakk om finsk eller russisk gull på forhånd, men enda en gang er det «Ja, vi elsker» som gjelder. Og omsider gull til en mann som aldri hadde stått alene øverst på pallen på den store scenen før.

les også

Sundby hyller familien etter sitt første individuelle mesterskapsgull

Under OL i Pyeongchang i fjor, da det nok en gang ikke ville seg helt, gikk assosiasjonene rundt Sundbys utrettelige kamp i retning av Knut Hamsuns ikoniske figur Isak Sellanraa i romanen Markens grøde. Du vet, selve symbolet på urkraften som aldri gir opp kampen mot elementene.
Det har vært mye rydding av mark for Sundby, i en karriere preget av store kontraster.

Han har vunnet verdenscupen sammenlagt, Tour de Ski og OL-gull i lagsprint og stafett, men det er ingen tvil om hva denne prikken over i’en betyr, etter så mange forspiket sjanser.

Men nå er elementene er slengt veggimellom, og marken er blitt akkurat som han vil ha den.

På aleneforsøk nummer 20 i OL og VM.

les også

5 av 6 VM-gull til Norge: Rivaler mener dominansen blir et problem

Dessuten er det vel mulig å hevde at dette gullet ble kapret ikke altfor lang tid før karriereklokken nærmer seg tolv, all den tid det ikke arrangeres noe mesterskap neste vinter og Martin Johnsrud Sundby har rukket å bli 34 år gammel.

Det er jo ikke til å komme unna at VM-dagen i Seefeld ikke er helt normal, av helt andre grunner enn det som skjer i sporet.

Timingmessig er det naturligvis også noe ironisk over at et skirenn og en doping-politipressekonferanse begynte på likt.

Men her får vi holde ting fra hverandre, og ta én ting av gangen, og akkurat nå fortjener Martin Johnsrud Sundby å få feire gullet han har ventet på så lenge, uten ytterligere forstyrrelser.

Ingenting smaker bedre enn noe du virkelig, virkelig har slitt for. Urkraften seiret til slutt!

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder