HYSJET: Petter Northug parkerer svenske Marcus Hellner på sisteetappen av herrestafetten under VM i Oslo i 2011.

HYSJET: Petter Northug parkerer svenske Marcus Hellner på sisteetappen av herrestafetten under VM i Oslo i 2011. Foto: Helge Mikalsen, VG

Kommentar

Avskjedsord til gull

Tydelig preget tar Petter Northug farvel med langrennssporten. Han blir neppe noe mindre folkekjær av måten han takker av på.

På Lerkendal viser Northug hva denne idretten har betydd for ham, i en seanse der han kjempet med tårene mens han takket familien og søkte å oppsummere det eventyret har vært.

Selv mener han det var tøffere enn han hadde trodd å sette punktum, og at han aldri har gitt ordentlig uttrykk for hva dette har kostet. Han er samtidig tydelig på at han ikke angrer på hvordan karrieren forløp, og er nå usikker på ruten for hva den aller nærmeste fremtiden innebærer.

For alle oss andre er nyhetene vanskelig å absorbere.

Uansett hvor mye man har skjønt at det nærmet seg slutten, blir det sørgemarsj i sporet av å tenke på en langrennssport uten Petter Northug. Det er jo egentlig ikke overraskende i det hele tatt, etter de siste årenes evigvarende syklus med sykdom, treningstrøbbel og ustabil motivasjon.

Kroppsspråket på Beitostølen tidligere i vinter var ikke til å misforstå.

Klokken hadde slått fem på tolv.

Det var treningsmessig tid for «take or leave it» for en sliten kropp.

Svaret ble sistnevnte.

les også

Halfvarsson om livet som Northugs hoggestabbe: – Han vet jeg tåler det

Uavhengig av hvor mye man prøver å forbli rasjonell, og hvor stas det faktisk er med Sjur Røthe, Johannes Høsflot Klæbo og Emil Iversen, er det noe usigelig trist over å se for seg en virkelighet der Petter Northug er ferdig som skiløper.

Det skyldes langt på vei at slutten av foregående setning i beste fall er upresis.

Det er jo ikke bare en idrettsutøver vi snakker om her, men den første og eneste rockestjernen på ski.

Samme hvor teknisk fantastiske og gullvinnende utøvere fremtiden måtte gi oss, er det umulig å forestille seg en tilsvarende totalpakke.

Nå kan han parkere karrieren med så god samvittighet det er mulig å ha.

les også

FIS-topp bekymret for langrennsfremtiden: – Veldig alvorlig

Samtidig bør alle som elsker langrenn bare stille seg i giv akt.

Det er tid for å takke, bukke, neie og juble over hva denne mannen fra Mosvik har gjort for idrettsgrenen han elsker.

Northug har slett ikke alltid vært like sympatisk.

Han har beveget seg på grensen og har tidvis tråkket over, men det har ikke vært et kjedelig øyeblikk rundt ham. Og mangel på likegyldighet er faktisk viktigere enn mange forstår.

Hvordan en egentlig ganske marginal idrettsgren hadde stått i dag, uten all viraken han har skapt siden gjennombruddet, er det umulig å si noe om.

Men det sier jo litt om statusen å se hvilken kjærlighet og posisjon han har hos svenskene, folkeferdet trønderen alltid har elsket å håne med et infamt flir.

Eventyret Northug har vært turbulent allerede fra start.

Det slo ikke akkurat an hos stortalentet da han ble vraket til OL i Torino i 2006, til tross for at han hadde herjet i NM. Men allerede året deretter vant han sitt første VM-gull som senior.

Når vi nå skal summere opp, mer enn 10 år senere, er Northugs curriculum vitae ekstremsport i seg selv:

  • 13 VM-gull, derav syv individuelle, og en allsidighet som har gitt triumfer på alle distanser.
  • Fire OL-medaljer, derav to gull, to triumfer i verdenscupen sammenlagt og en (noe spesiell) seier i Tour de Ski kompletterer samlingen, som også inkluderer 38 seire i verdenscuprenn.

Det som skulle vise seg å bli den siste virkelige store prestasjonen, var en av dem som også vil bli husket aller best. Femmila i Falun, da han på uvirkelig og uventet vis kronet et helt strålende mesterskap.

Rent sportslig ble årene deretter aldri det han ønsket seg. Det har flere forklaringsfaktorer, og det ble også en tid der konfliktnivået med landslagssjef Vidar Løfshus tidvis var høyt.

Også selve bruddet med landslaget vil selvsagt stå igjen i hjernebarken, med all støyen det medførte, og sist vinter var det ikke strålende stilkarakterer rundt alt Northug meldte.

Hadde dette vært et Hollywood-manus, ville returen til landslaget denne vinteren gitt karrieren den drømmefinishen så mange ville ha: En siste suksess under VM i Seefeld, for eksempel på en lagsprint i spann med Johannes Høsflot Klæbo, ettersom distansesuksess per 2018/2019 jo strengt tatt har fremstått illusorisk.

Nå er det ikke alle drømmer som lar seg realisere, og det er kanskje tristere for omgivelsene enn det er for Northug selv.

Han har alle muligheter for å få et knakende spennende liv utenfor sporet, og det er vel ikke veldig overraskende om han blir en vinner i en ny tv-tilværelse også.

Så blir det store spørsmålet for sportens del hvordan den skal fylle den oppmerksomhetsreduksjonen et liv uten Northug-sirkuset vil innebære.

Det trenger man ikke å bekymre seg for sånn helt ennå, for nå skal Petter Northug hylles for alt det er verdt.

Folk kan gjerne diskutere kvaliteten til ulike skiløpere i ulike æraer.

Men som stjerne er Northug åpenbart som melkesjokolade-reklamen: Ingen over, ingen ved siden.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder