INTERESSANT DISKUSJON: VGs kommentator stiller spørsmål rundt biologi og toppidrett. Her er Helene Marie Fossesholm og Kristine Stavås Skistad avbildet på Konnerud forrige uke, og Skiforbundet gikk mandag ut med en pressemelding om at begge har fått hormonbehandling relatert til vekst. Foto: Camilla Vesteng / VG

Kommentar

Er det en menneskerett å drive toppidrett?

Kunstig tilførsel av veksthormoner til et idrettstalent er en svært vanskelig problemstilling. Heldigvis kan vi nå føre en diskusjon i åpent lende.

Publisert:

Én ting må understrekes umiddelbart hva gjelder vekstbehandlingssaken som Norges Skiforbund offentliggjorde mandag formiddag: Det er INGEN holdepunkter for å klandre to av Norges fremste skitalenter, Helene Marie Fossesholm (17) og Kristine Stavås Skistad (19), ut fra hva som er kjent om temaet.

De krevende diskusjonene det er nødvendig å ta, dreier seg om forhold på systemnivå, ikke om hvorvidt unge utøvere eller deres familier har opptrådt klanderverdig.

Fossesholm har hatt det nødvendige medisinske fritaket (TUE) fra Antidoping Norge, og har følgelig hatt formell anledning til å konkurrere selv om hun har fått behandling med et preparat som står på forbudslisten.

les også

Bakgrunn: Skiforbundet forteller om vekstbehandling av to langrennstalenter

Derfor er det viktig at en 17 år gammel jente slipper personangrep og baksnakking, og det er til å forstå at man søker å øke høyden.

Selv om det sikkert er personlig vanskelig at dette kommer ut nå, er det klokt med åpenhet basert på fakta, i stedet for at det hadde spredd seg rykter i tråd med stadig mer imponerende resultater.

Behandlingen av Stavås Skistad har, ifølge pressemeldingen, ikke omfattet bruk av noe preparat på forbudslisten, og blir slik sett noe mindre prinsipielt interessant.

Det vi derimot bør rette oppmerksomheten mot, er noen grunnleggende spørsmål om biologi og toppidrett.

les også

Langrennskommentator mener fremtiden tilhører Sverige – og at Norge har et problem

Det aller mest sentrale, på et overordnet og generelt grunnlag, er følgende: «Er det en menneskerett å satse på toppidrett? Dersom medfødte fysiske forutsetninger taler i din disfavør i en aktuell gren, bør du da finne på noe annet å gjøre, eller er det uproblematisk at en vekstbehandling eventuelt kan gi deg prestasjonsfremmende konkurransefordeler overfor konkurrentene?».

Her er det flere premisser som må dissekeres nærmere, og igjen må det understrekes at det dreier seg om å reise en generell systemdebatt.

Hvor bør grensen for å få innvilget en TUE gå?

Hvis man velger å gjøre noe med det naturen har utstyrt deg med, hvor går grensen for hva som er kompatibelt med å drive idrett på høyeste nivå?

En laseroperasjoner på øynene vil alle mene at er innenfor, mens hva er greit, ugreit og eventuelt diskutabelt?

Det er gjerne en grunn til at forbudte stoffer faktisk er forbudte, og det virker å være dekning for at kunstig tilførsel av et veksthormon kan sette kroppen i bedre stand til å yte, enn om et slikt stoff ikke hadde blitt anvendt.

Det som derimot fremstår som et mer åpent spørsmål, er i hvilken grad fysiske fordeler kan oppnås, og eventuelt over hvor lang tid.

Tidsaspektet er også prinsipielt interessant her: Bør systemet tilrettelegge for at en ung utøver får konkurrere mens det gjennomgås hormonbehandling for høyde, eller burde det vært forbudt så lenge behandlingen pågår? Og hvor lenge sitter en eventuell konkurransefremmende effekt igjen i kroppen?

På den andre siden: Skal du ikke få lov til å være med dersom fysikken skiller seg noe ut fra snittet?

Her er spørsmålene flere enn svarene, i et svært krevende landskap, der to hovedfaktorer skiller seg ut:

Utøvere som har fulgt reglene som gjelder, skal selvsagt ikke nektes å konkurrere.

Men samtidig må vi være åpne for at noen problemstillinger i idretten er enklere enn andre – og at en overordnet diskusjon for medisinske fritak kan være verdt å ta, helt uavhengig av denne konkrete saken.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder