I SORG: Kristin Størmer Steira og Marit Bjørgen bar Vibeke Skofterud til graven. I bakgrunnen faren Karsten.
I SORG: Kristin Størmer Steira og Marit Bjørgen bar Vibeke Skofterud til graven. I bakgrunnen faren Karsten. Foto: Odin Jæger, VG

Den aller tyngste etappen

LANGRENN

EIDSBERG (VG) Hun var den mest levende av de levende. Torsdag bar skijentene Vibeke Skofterud til graven. En sakte, sorgtung gang gjennom kirkegården til OL- og VM-vinnerens siste hvilested.

Publisert: Oppdatert: 10.08.18 10:32

Therese Johaug, Kristin Størmer Steira, Marit Bjørgen og Ingvild Flugstad Østberg – fire olympiske mestre i stafett – foran far Karsten, bror Tormod og niesen Moa. De tre første vant både OL- og VM-gull med Skofterud på laget.

Tidligere langrennssjef Åge Skinstad kalte henne i sin tale «helt spesielt inkluderende». Etter nedturene for et tiår siden ble Skofterud etter hvert en svært viktig brikke i det nye suksessfylte landslaget – der selve laget i alle år etter har stått over enkeltutøverne.

På vei til det siste hvilestedet ga lagmoralen henne sitt siste takk. Skijentene gjorde sin tyngste etappe sammen. De slet tydelig – som oss andre – med meningsløsheten i at et 38 år gammelt liv er slutt. Plutselig. Brutalt. Så altfor tidlig.

– Vibeke er det mest levende mennesket jeg har møtt, beskrev kjæresten Marit Stenshorne ved kisten.

Glomma glir på sitt bredeste forbi, noen kornåkre vest for Eidsberg kirke. Tårene kunne sikkert fylt elven på ny. Mens to prester forsøkte å tenne «håpet i det håpløse», er minnene det eneste familien, kjæresten og alle hennes mange venner sitter tilbake med.

Venninnen Hanne Sørvåg ga sin trøst. OL-klassikeren «Se ilden lyse» har neppe blitt sunget med større nærvær.

Selv ble jeg sittende og tenke på gjennombruddet til Skofterud.

Det kom med et brak en desemberhelg i 2001. At Bente Skari fikk selskap av en norsk 21-åring på seierspallen, var en aldri så liten sensasjon. Smilet. De blå øynene. Den kjappe replikken. Hele jenta gikk tvers gjennom TV-skjermen fra Italia.

Vi skulle møte henne noen dager etter. Men VG kunne bare glemme å få bilde av Vibeke alene. Treneren krevde at en jevngammel jente – som ennå ikke hadde slått gjennom – også skulle være med.

Hun het Marit Bjørgen.

Så opplevde de alt sammen. Oppturer. Nedturer. Nasjonal pallfest på Universitetsplassen. Trøndersk plattfest i Budal. VM-gull. OL-gull. Tunge sesonger. Motgang. Desperate tanker.

Skofterud fortalte oss om det aller meste. Det gode, det vonde, og det vanskelige. Slik ble vi kjent med henne. Begravelsen speilet et helt usedvanlig åpent, direkte og morsomt menneske.

– Er du helt idiot?

Spurte hun Skinstad på direkte TV da den daværende NRK-eksperten kritiserte skivalget hennes etter et fiasko-renn i VM. Han har «aldri sett noen gli lettere over snøen».

Noen har kalt henne en kunstner på ski. Karrieren var stor. Men andre vant de individuelle gullene og stjal de største overskriftene. Skofterud gikk litt inn og litt ut av den nasjonale bevisstheten.

De siste 12 dagene har alle puslespillets brikker falt på plass. For de fleste.

Steinar Mundal kaller henne et fyrverkeri av en jente. Så tøff at hun havnet på sykehus av å trene. Så myk at hun støttet treneren gjennom livets mørkeste løyper. Han fant tilbake til lyset.

– Jeg minnes energien. Jeg minnes gapskratten, rævkrok og kjøttkaketrening første juledag. Jeg minnes alle samtalene, jeg minnes galskapen, lidenskapen. Jeg minnes at du utfordret meg til å være den jeg er. Jeg minnes stolthet, jeg minnes stahet. Jeg minnes at hun sto for alt hun sa, og var sterk i den hun var. Takk for alt du ga meg, Vibeke, sier han som kanskje kjente hennes aller best – broren Tormod.

Så gikk han noen av livets tristeste skritt der ved siden av båren. Sammen med faren, datteren og skijentene. Sensommeren suste i trærne. Et lite sting av høst i indre Østfold.

Snart kommer en ny vinter.

Helt uten Vibeke Skofterud.

Det er fortsatt vanskelig å fatte.

Her kan du lese mer om