Ebba Andersson, Frida Karlsson, Charlotte Kalla og Stina Nilsson fikk fortjent applaus av Heidi Weng og Therese Johaug etter stafetten. Foto: JOE KLAMAR / AFP

Kommentar

Tronskifte på trappene

SEEFELD (VG) En dose etterpåklokskap om det norske uttaket er åpenbart uunngåelig. Men dette svenske laget - og hva nabolandet har gjort med kvinnelangrenn - er det virkelig all grunn til å applaudere for.

Når Sverige har verdens beste spurter plassert på ankeretappen, er det logisk nok nødvendig å ha et forsprang på henne før oppløpet.

Spørsmålet etter kvinnestafetten er i hvilken grad det norske oppsettet optimaliserte sjansen for at dette skulle skje.

Allerede i forkant fremstod det som et element av gambling å sette Therese Johaug opp som ankerdebutant i et internasjonalt mesterskap, og med fasiten i hånd er det selvsagt lett å se at dette ikke var en innertier.

les også

Trener Rogn forklarer ankervalget: - Stort ubehag for Ingvild

Ikke fordi Johaug ikke leverte - hun tok tross alt inn nesten 20 sekunder på Stina Nilsson - men ettersom sjansen til å få en norsk luke nok hadde vært større med eneren tidligere i rekken, og en mer spurtsterk løper til slutt.

Disse spørsmålene skal det selvsagt dveles ved en stund nå, for eksempel om en kviende Ingvild Flugstad Østberg burde blitt presset til å avslutte.

les også

Johaug innrømmer: Ville ikke gå sisteetappen

Men uavhengig av dette ble Norge slått av en kruttsterk motstander, der Charlotte Kallas tredjeetappe viser at tremila kan bli lysere for henne enn fryktet, og hvor Stina Nilssons taktiske egenskaper var en oppvisning i forbilledlighet.

Å klare å svare på slutten av den avgjørende motbakken, der Johaugs store håp lå, etter å ha hatt verdens beste skiløper jagende etter seg, var intet mindre enn rått. Dermed ble oppløpet så svensk som det kan få blitt.

Og i et verdensmesterskap der gullfordelingen ellers stort sett er så norsk som det kan få blitt, må det være rom for raushet og ros overfor hva Sverige har gjort på kvinnesiden. Denne vinteren har de vært klart best i sprint, med en større bredde enn det Norge har, og utviklingen på distanse ser svært lovende ut for söta bror, eller skal vi si syster.

Therese Johaugs distansedominans etter returen fører til at statistikken fortsatt er i favør rødt, hvitt og blått, og hun vil ta for seg flere mesterskap fremover.

Men Johaug har tross alt passert 30 år, og i et lengre tidsperspektiv er det slett ikke gitt at Norge forblir størst på kvinnesiden, der det er mulig å ane et tronskifte på trappene mens de svenske kometene stormer fremover.

Ebba Andersson og kometen Frida Karlsson gikk gode etapper i stafetten, der det ikke var særlig store utslag å snakke om i duellen med en svært nervøs Heidi Weng og Ingvild Flugstad Østberg.

Men nøkkelen skulle vise seg å bli den tredje etappen, der Charlotte Kalla fikk gjøre akkurat som hun ville med Astrid Uhrenholdt Jacobsen.

I OL i fjor gikk sistnevnte rett i veggen, men ble da reddet av Ragnhild Haga og Marit Bjørgen. Men denne gangen ble differansen akkurat for stor til at Johaug både kunne ta igjen - og riste av seg - Stina Nilsson i tide til å slippe en spurt.

Til evig tid vil vi kunne lure på hvordan løpet hadde sett ut med Johaug tidligere i feltet, og en annen løper på laget i stedet for Jacobsen.

Kortene kunne faktisk vært stokket på flere ulike vis, som kanskje hadde skapt bedre forutsetninger for å gjøre verden vanskeligere for Nilsson da det dro seg til.

Men muligens er det rett og slett så enkelt som at svenskene, og spesielt Kalla og Nilsson, hadde den beste dagen, og at seiersvante nordmenn nå bare skal svelge et sølv med et stort smil og en varm gratulasjon.

Og én ting er i alle fall gledelig utover i dette mesterskapene: Rennene er ikke rene parademarsjer.

Det tilfører publikumsopplevelsen i praktfulle Seefeld en viktig dimensjon...

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder