Stein Opsal slutter som generalsekretær i Norges Skiforbund.
Stein Opsal slutter som generalsekretær i Norges Skiforbund. Foto: Bjørn S. Delebekk

Våger skitoppene å tenke nytt?

LANGRENN

Generalsekretærens avgang innebærer at den norske skiledelsen står foran viktige veivalg. Tiden er nå moden for modernisering av organisasjonen.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 15.08.18 19:06

Stein Opsal har stått på for skiforbundet siden 2011, og det er i seg selv ikke særlig dramatisk at en mann på snart 62 år slutter for å prioritere andre ting.

Men hva lederskiftet vil vise seg å bety, er ytterst interessant.

Hvem som kommer til å erstatte Opsal som den øverste administrative lederen i Norges Skiforbund, kommer til si oss en del om hvor reell endringsviljen egentlig er i et tidvis hardt prøvet forbund.

Det er stor forskjell på om det nå kommer enda en intern løsning, eller om skiforbundet våger å få inn en sterk administrator med lyst og evne til å utfordre og utvikle.

Blir det en enda en middelaldrende mann i toppen?

Eller kan dette være en super mulighet til å få inn en dynamisk kvinne i et mannsdominert ledermiljø?

Med dette aktualiseres også en problemstilling som har vært stadig hyppigere reist den siste tiden; hva er den fornuftige arbeidsdelingen mellom skipresident og generalsekretær?

Skal vi fortsatt ha en heltidsansatt skipresident med superlønn, sittende på samme kontor som administrasjonen?

Eller er det naturlig at vedkommende fungerer mer som en styreleder, og at mer makt over daglig drift skyves over til den nye «administrerende direktøren»?

Trolig er det beste svaret å få et tydeligere skille i oppgaver enn det som er tilfellet i forbundet i dag.

Det avgjørende er at Norges Skiforbund, i likhet med en rekke andre særforbund, må ta en skikkelig debatt om hva slags organisering som harmoniserer best med ønsket om å bli mer effektive og moderne.

Årene med Stein Opsal som den øverste administrativt ansatte i Norges Skiforbund, har vært sportslig suksessrike og inneholdt mange magiske øyeblikk.

Samtidig har den tradisjonsrike organisasjonen vært satt på en lang rekke prøvelser, der diskusjoner om ledelse, systemer og rutiner har stått sentralt.

To dopingsaker i langrenn, økonomiproblemer, krangling i alpinleiren, søksmål fra Henrik Kristoffersen, sparekniv i kombinert, bråk om utøverkontrakter, Petter Northugs exit og gjeninntreden, samt astmamedisindebatten, er blant de mest utfordrende sakene.

Det har etter hvert vært åpenbart at organisasjonen, som for all del har lykkes med veldig mye, var sene i avtrekkeren med å få på plass robuste systemer for risikohåndtering.

Dette er systemsviktdelen av dopingsakene det tydeligste beviset på. Men da skaden først hadde skjedd, ble det gjort en god jobb med å få på plass sikkerhetsrutiner som burde vært der for lengst.

All lederrekruttering er viktig i norsk idrett, men valg av generalsekretær i et så sentralt forbund er noe helt spesielt.

Derfor er det så spennende å se hvordan det nå vil bli tenkt i Norges Skiforbund, der internrekruttering tradisjonelt ofte har trumfet innovasjonsønsker.

Da stillingen som langrennssjef nylig var utlyst, landet man på å ansette Espen Bjervig fra egne rekker, selv om det forelå betydelig interesse fra eksterne kandidater, som kunne bidratt med nye tanker og impulser.

Tidligere i år lyktes skipresident Erik Røste med å kapre Norges plass i FIS Council, uten at det hadde vært noen skikkelig forutgående prosess, eller kartlegging av om vi kunne fått inn en kvinne i det eksepsjonelt mannstunge styret for internasjonal skisport.

Og samme Røste ble bare klappet gjennom til en ny periode på skitinget i vår, uten at det fantes en motkandidat, og uten en skikkelig debatt om det er riktig å gjenvelge en president som har opplevd så mye turbulens.

Nå er altså temaet om kontinuitet versus nye koster igjen på agendaen.

La oss håpe at skitoppene velger å sette skituppene i et spennende spor.