UTSLITT: Hans Christer Holund når toppen og målområdet under Lysebotn Opp torsdag. Han ble nummer to, bak Simen Hegstad Krüger.
UTSLITT: Hans Christer Holund når toppen og målområdet under Lysebotn Opp torsdag. Han ble nummer to, bak Simen Hegstad Krüger. Foto: Carina Johansen / NTB scanpix

Holunds drøm om Northugs timer knakk ham fullstendig

LANGRENN

SANDNES (VG) En storfornøyd og 19 år gammel Hans-Christer Holund (29) stod på pallen i junior-VM og hadde lenge drømt om OL-medaljen som kom ti år senere. Det var det få som trodde han skulle klare - ikke ham selv en gang.

Publisert:

At det skulle bli individuell bronse i Pyeongchang sist vinter virket helt usannsynlig mellom 2009 og 2012. For Holund har hatt en svært spesiell vei til toppen.

Juniorverdensmesteren visste lite om hva for tøff og ivrig trening skulle gjøre med karrieren hans. Konsekvensene gjorde at han nesten la opp.

– De årene jeg var som lengst nede, da var OL-medalje helt urealistisk. I 2012 var det som å tro på julenissen. Så har jeg jobbet hardt for den medaljen. Jeg har vært seriøs. Da jeg tok den bronsen var jeg minst like glad som Simen som vant - i og med at jeg har hatt den veien jeg har hatt, sier Holund til VG - nummer to i Lysebotn Opp i går bak klubb- og landslagskompis Simen Hegstad Krüger.

– Det er en ganske fantastisk reise han har hatt. Jeg synes det er gøy med utøvere som klarer å gå hele veien selv om den er lang. Han har ikke hatt noen lett vei til toppen. Men han viser at det er mulig selv om ikke alt klaffer hele tiden, sier Krüger.

Gikk på skinner

Spoler vi tiden 15 år bakover i tid er Holund et av Norges største langrennstalenter. Han er tidlig utviklet, omtrent like høy som 14-åring som han er nå. Ting gikk på skinner da. Han vant hovedlandsrennet, noe av det største du kan vinne i den alderen. Så ventet et nytt nivå. Det gikk like bra som juniorløper.

Den daværende Nittedal-løperen og 19-åringen kom til junior-VM som en soleklar outsider, ifølge ham selv.

– Men jeg vant det skirennet. Den første distansen. Overraskende, sier Holund til VG.

Strakk seg mot Northug

Året han fylte 20 år var det klart for nok et junior-VM, denne gangen i Frankrike. Det ble to bronsemedaljer. Det var ingen tvil. Holund var et talent utenom det vanlige.

– Så kom jo senioralderen, sier Holund - og tar seg en god tenkepause.

– Det var i 2009/2010. Alt hadde jo gått på skinner. Jeg satte meg som mål at jeg skulle til OL i Vancouver. Det var ambisiøst, men motiverende. Jeg visste at jeg hadde mye å gå på. Jeg hørte mye om at Petter Northug hadde trent mye som junior. Det var mye av grunnen til at han ble god i ung alder. Han trente mest. Bjørndalen det samme. Det var de to beste skiløperne på den tiden. Jeg tenkte «kopierer du dem, så vil du oppnå mye av de samme resultatene», erindrer Holund.

Fasiten er at det gikk fullstendig skeis, slik han selv beskriver det.

Tok ikke råd med skyhøy selvtillit

På VGs spørsmål om hva det er som skjer treningsmessig mellom de to sesongene, svarer Holund at han i sine to siste juniorsesonger vet at han lå på rundt 500 timer i året. Han hadde lagt opp til godt over 700, opp mot 800 treningstimer inn i OL-året 2010. Det ble selvfølgelig aldri så mye.

Den svært sindige mannen fra Nittedal sier han ikke tok veldig mange treningsråd fra trenere og andre den gangen. Selvtilliten var skyhøy fra juniortiden. Han kjørte sitt eget løp. «Det var det som tok knekken på meg, egentlig», sier han.

– Fikk en knekk

Det var såkalt «blokklegging» av treningen som førte til smellen. På det meste var det åtte tøffe intervaller på ti dager. «Jeg er ikke engang i nærheten av det i dag», beskriver han. Drømmen om OL ble raskt skrinlagt og Holund gikk bare noen få skirenn den sesongen. Resultatene i FIS’ database stopper desember 2009, to måneder før OL begynner.

Det skulle gå 12 måneder, desember 2010, før han gikk et FIS-renn igjen.

– Jeg fikk meg en knekk. Hvis det er langrenn du driver med, men ikke får trene, ikke har du jobb, du bare går hjemme og surrer. Det er livsfarlig. Men så fikk jeg meg jobb som vaktmester i Jernbaneverket senvinteren i 2010. Da jobbet jeg der, som vaktmester, i et halvt år, sier Holund.

Ville legge opp

Det gikk ikke spesielt bedre året etter heller. Han tålte ikke gamle treningsmetoder da han startet på igjen VM-sesongen 2010/2011. Han kuttet sesongen igjen før jul.

Så, inn i neste sesong, startet han å studere økonomi på BI. Han gikk skirenn igjen, det gikk tregt i sporet, men han fullførte for første gang på lang tid frem til mars.

– Det hadde uansett vært tre år med dårlige resultater. Jeg var helt på kanten til å legge opp den våren 2012. Det var så langt opp til de beste, jeg så ikke hvordan jeg skulle tette luken til de beste. Det er ikke gøy å gå skirenn og være langt bak, erkjenner Holund.

«Hjernevasket»

Men så skjedde det noe. Holund byttet klubb. Han mener selv det er litt tilfeldig, men takker fortsatt Hans Kristian Stadheim som ønsket ham med i Lyn Ski. Han ble med i seniorgruppen og fikk være en del av et lag. Han hadde allerede startet studiene, tenkte at han ikke hadde noe å tape for nå var backup-planen der med skolen.

29-åringen sier likevel at han var preget av det som hadde skjedd i treningsveien de siste årene.

– Redd for å trene for hardt, kjente hele tiden på hvordan pulsen, kroppen og beina var. Nesten litt hjernevasket, hypokonder. Jeg så det verste i alt, sier han.

Rett ut etter ett år

Men det ble tøffere trening. Stadheim klarte å overbevise ham. Under NM på Gåsbu 2013 blir Holund nummer 11 på tremila med skibytte. Det løsner. Han følger opp med seier i Skandinavisk cup i Latvia uken etter og så NM-bronse. Han fikk en klar «boost» av resultatene.

Holund tok så plass på rekruttlandslaget. Etter ett år der er det rett ut igjen. Konklusjonen er at han trener for lite. 650 timer er nettopp det, analyserer han.

Øker mengden

Inn i 2014/2015-sesongen økte han treningsdosen med 200 timer og får en kjempesesong. Fjerdeplass i verdenscupen like før VM i Falun. Andreplass i NM. Han var inne på landslaget igjen.

Han leverer stabile toppresultater gjennom 2015/2016-sesongen.

Så satte flere ting ham kraftig tilbake i 2016/2017. Han kaller det marerittsesongen sin. Han måtte operere akillesen sin. To måneder tok det før han kunne trene skikkelig. Da han startet treningen igjen på breen i Stelvio trynte han og slo skulderen ut av ledd.

– Ingen ville røre den fordi de trodde den var knekt også. Det er langt unna folk der oppe på 3000 meter. Det er langt til nærmeste sykehus. Det tok over fire timer før skulderen kom på plass. Skulderen ut av ledd er ikke noen stor sak hvis du får satt den på plass igjen fort. Men ute av ledd så lenge… Det er verre. Jeg fikk nerveskade i skulderen. Jeg hadde ikke følelser der. Da jeg kløp meg selv kjente jeg ingenting. Ikke kontakt med muskulaturen. Da sesongen startet kom jeg meg i gang. Jeg klarte å karre meg til Tour de Ski og gikk meg i form der.

Setter ekstremt pris på oppturene

Enden på visa ble at Holund egentlig ble vraket til VM, men Petter Northug ga fra seg plassen sin. Holund var inne. Han takker for skistjernen for det i dag og fikk gå femmila og ble nummer ti. Resultatet ble en skikkelig opptur etter den trøblete sesongen han hadde.

OL-sesongen ble knallsterk. Holund leverte fra start til slutt - med et absolutt høydepunkt i Sør-Korea. Bronsen på tremila kommer han aldri til å glemme.

– Fordelen med disse nedturene er at du setter ekstrem pris på oppturene. Jeg hadde år hvor jeg ikke var i nærheten. Jeg har jobbet i det vanlige arbeidslivet og smakt på det. Siden jeg har prøvd begge deler, å kunne leve av å satse langrenn, det er en drømmejobb. Det tror jeg ikke alle forstår. De fleste gode skiløpere i dag har ikke opplevd noe annet, sier Holund.

Her kan du lese mer om