Petter Northug (t.h.) utfordret Norges Skiforbund i årevis. Nå er spørsmålet hvordan klimaet mellom forbundte og den nye stjernen, Johannes Høsflot Klæbo, vil være fremover.
Petter Northug (t.h.) utfordret Norges Skiforbund i årevis. Nå er spørsmålet hvordan klimaet mellom forbundte og den nye stjernen, Johannes Høsflot Klæbo, vil være fremover. Foto: Olsen, Geir / NTB scanpix

Drar diktator-strikken for langt

LANGRENN

Er problemet at langrennsstjernene tenker for mye på seg selv? Eller at Norges Skiforbund har gått for langt i å ensidig diktere hvilke rammer som gjelder for utøverne?

kommentar
Publisert: Oppdatert: 21.06.18 17:46

Så lenge den norske landslagsmodellen er organisert som den er, vil forholdet mellom fellesskapets behov og den enkeltes ønsker aldri være enkelt.

Det ble satt på spissen da Petter Northug og landslagets relasjon utartet til å bli som olje og vann i 2013, med alt det medførte av uro.

Og nå tikker klokken mot en svært interessant rettssak, der slalåmstjernen Henrik Kristoffersen vil utfordre graden av begrensninger i hvilke kommersielle avtaler han kan inngå på egen hånd.

Men aller mest skummelt for Norges Skiforbund er nok utviklingen rundt mannen som ventes å dominere internasjonal langrennssport det neste tiåret; Johannes Høsflot Klæbo.

For er det én ting forbundet må søke å unngå, så er det at forholdet til Klæbo forsures. Derfor et det er ingen bagatell at Pål Kleven, som er en av landets fremste eksperter på idrettsjuss og har bistått Klæbo i forhandlinger med forbundet, nå angriper de juridiske tolkningene til NSF i markedsspørsmål.

Under tittelen “Hvem eier Klæbos navn?” bruker han kronikkplass i Adresseavisen til å understreke at skiforbundet blander sammen spørsmålet om hvem som har rett til å inngå markedsavtaler med hvem som eier markedsrettighetene.

Her er det liten tvil om at det etterlatte inntrykket av Norges Skiforbunds kommunikasjonslinje utad, som stort sett handler om ulike varianter av å understreke at de selv har makten, ikke helt samsvarer med hva lovverket faktisk inneholder.

Det er noe annet å ha rett til å inngå avtaler og å sitte med bukta og begge endene over utøvernes «image rights», der mye i realiteten handler om å tolke hvor mye av utøvernes grunnleggende rett over seg selv som forpaktes til fellesskapet i solidaritet.

Som Kleven poengtert uttrykker det, er det ikke noe uttrykk for egoisme i at utøverne med størst markedsverdi ønsker å kapitalisere på nettopp dette.

Snarere er det å følge lover og regler å inngå reelle forhandlinger om hva det betyr å bidra i “rimelig utstrekning” til skiforbundets kommersielle opplegg, og dermed bruke navn og bilde til å være med på spleiselaget.

Her er det naturlig at meninger brytes, og da er det ikke så rart at utøvere ønsker seg noe annet enn et firkantet og tilnærmet standardisert opplegg, der forbundet sitter med definisjonsmakten, og den enkeltes handlingsrom blir begrenset.

Dette underbygges ytterligere av at maktforholdet i forhandlinger allerede i utgangspunktet er skjevt, siden forbundet sitter på kontrollen over lisensrettighetene, som jo er forutsetningen for å kunne utøve idretten.

Her er utfordringen hvor balansepunktet finnes, der både de største stjernene forblir happy og forbundet får inn nok penger til å drifte modellen.  

Det punktet vil alltid være dynamisk.

Det er også et spørsmål om i hvilken grad alle på landslaget skal likebehandles avtalemessig, versus hvor mye ekstra rom de mest ettertraktede skal få.

For det er nå en gang slik, lik det eller ei, at sponsortekket til Klæbo er betydelig større enn hos en del av de andre som også gjorde det sportslig strålende i Pyeongchang.

Hvordan bør det påvirke gi og ta-forholdet mellom forbund og skiløper?

Fremover er det store spørsmålet hvordan man skal unngå at dagens situasjon, som Adresseavisens kommentator karakteriserer som at det “ulmer kraftig under overflaten”, eskalerer til å ta full fyr.

Svaret er like enkelt som det er komplisert: Det handler om kommunikasjon.

Men da må premisset være at to parter prater skikkelig MED hverandre, ikke at den ene snakker TIL den andre om hvor de har bestemt at skapet er plassert.