Leder av langrennskomiteen, Torbjørn Skogstad, er sterkt kritisk til forslagene i «Hildrum-rapporten». Foto: Terje Mortensen

Kommentar

Kampen om skimakten: Dramaet er utenfor sporet

LILLEHAMMER (VG) Mens mye med startnummer er temmelig forutsigbart denne vinteren, er det vidåpent hvordan maktkampen om styringen av norsk skisport kommer til å ende.

Bør lederne for langrenn, hopp, alpint og de andre grenene fortsatt ha plasser i skistyret?

Eller bør Ski-Norge ha et slanket, profesjonelt og mer uavhengig styre?

Handler dagens store sammensetning om dobbeltroller eller demokrati?

Hvor mye skal bestemmes lokalt og sentralt?

Det er ikke akkurat små spørsmål skiledere skal ta stilling til i en høringsprosess de neste månedene, i en tid da medlemstallet har sunket med 17 prosent de siste åtte årene.

les også

Bolsjunovs til Klæbo: – Det er ikke så lett å vinne hver gang

Det er NRK som har dratt opp problematikken som nå skaper dype sår og splittelser, og som trolig blir et hetere og hetere stridstema fremover.

Utfordringen Norges Skiforbund nå står midt oppe i, er nemlig av prinsipiell og gjennomgående karakter.

Bakteppet er den såkalte «Hildrum-rapporten»

Den er et resultat av en bestilling fra Skitinget i 2018. Et utvalg fikk som mandat å se på maktforhold, ansvar, roller og mulig endring av organiseringen, for å møte morgendagens behov.

Rapporten retter hard kritikk mot hvordan det fungerer i dag, og åpner for et nytt veivalg om maktbalanse innad i organisasjonen.

Og dermed er bråket i gang, som statskanalen meldte lørdag.

For dette er er neimen ikke enkelt.

les også

Skiforbundet får krass kritikk i ny rapport

Hildrum-rapporten har helt rett i at det er prinsipielt problematiske sider ved dagens system.

Vi ser blant annet gjentatte problemer rundt manglende budsjettkontroll i alpint. Ville dette blitt håndtert annerledes med et styre nærmere det vi er vant til fra næringslivet? Kunne styret fanget opp problemer tidligere og tydeligere, dersom det var større personlig avstand til interesser og posisjoner?
Trolig. Og det er hevet over tvil at det er «mele egen kake-utfordringer» i dag.

Samtidig reiser forslaget fra Hildrum & co., om å halvere styret fra 14 til 7 personer og innføre et «uavhengighetsprinsipp», også flere krevende problemstillinger:

HVEM skal egentlig sitte i et eventuelt smalt og uavhengig styre, med den tyngden og troverdigheten som trengs? Finnes de menn og kvinner som både kan nok skifaglig og samtidig ikke preges av bånd og nettverk?

les også

Suverene Johaug frykter juks neste sesong

Finner man et positivt svar på dette, kan en positiv profesjonalisering bli utfallet. Men gjør man det ikke, kan utfallet bli noe langt verre enn i dag.

Worst case scenario er en sentralmaktstyrt organisasjon uten tilstrekkelig kompetanse i øverste ledd, der avstanden til medlemsdemokratiet blir for stor. Og det er ikke åpenbart hvordan den tidvis utydelig fordelingen mellom en president på heltid og en generalsekretær vil arte seg med mer sentral makt.

Det er heller ikke gitt at en styrking av makten til kretslederne, som det foreslås, i praksis vi redusere farene for kameraderi i et miljø preget av for mye usunn nettverksbygging.

Mer reell makt til presidenten, et verv Erik Røste har i dag, kan kanskje bli blant utfallene av en organisasjonsendring. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB scanpix

Fra moderorganisasjonen NIF kjenner vi jo godt til faren for maktkonsentrasjon i sfæren mellom krets og sentralledelse.

Her blir det også fort praktisk vanskelig for organisasjonen å skille et prinsipielt vanskelig valg fra de personene det eventuelt vil ramme i dag, selv om det strengt tatt ikke burde være relevant.

I de krevende dopingsakene så vi hvilke spenninger som råder i organisasjonen.

Et av spørsmålene var hva som burde vært håndtert av skipresident Erik Røste, og hva som burde vært grenleder Torbjørn Skogstads bord. Det ble etter hvert overtydelig hvor mye bedre sistnevnte taklet de relevante sakene i offentligheten.

Om en ny organisasjonsform vedtas vil lederne for den aktuelle idrettsgrenen være plassert betydelig mer på sidelinjen. Hvordan påvirker det i tilfelle grasrotas posisjon?

 Et mindre styre kan dessuten innebære mer makt til den enhver tid sittende president. Er det den ønskede veien å gå for et skidemokratiet?

Noen saker er svart-hvite, der svaret er innlysende. Denne problemstillingen er ikke blant disse. Hildrum-utvalget er inne på en rekke prinsipielt gode tanker, mens andre er mer diskutable. 

Så er spørsmålet om det faktisk finnes personalløsninger som vil gjøre de foreslåtte linjene de beste for skifremtiden. Det er et særdeles åpent spørsmål.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder