INTENST: Det er virkelig dårlig stemning mellom Daniel Cormier (t.v.) og Jon Jones. UFC-president Dana White gikk imellom de to etter innveiingen - selv om det ikke var tilløp til håndgement. Foto: Sean M. Haffey AFP

UFC-analyse: «Skurken» Jones tilbake - kjemper om tittelen han aldri tapte

Tittelkampen mellom Jon Jones (30) og Daniel Cormier (38) er ikke bare en av de sportslig største kampene i nyere UFC-historie. Det er også et voldsomt hatoppgjør – med en «skurk» og en «helt».

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

Analysen er skrevet av MMA-Revyens redaktør Andreas Roaldsnes ( @andreasroa på Twitter).

I natt møtes Jones og Cormier for andre gang. Første gang de møttes var begge ubeseiret etter å ha slått de beste motstanderne i verden i mange år. Jon Jones knuste Daniel Cormier den gang. Siden har Jones satt seg selv på sidelinjen gjennom festing og lovbrudd, og Cormier har fortsatt uten ham, til og med tatt Jones sin nå ledige tittel og forsvart den flere ganger.

VG+: Dette er de aller viktigste stjernene i MMA-historien

Dette er deres andre møte og rivaliseringen deres er allerede det største i MMA-historien til nå.

Se nattens gigantstevne direkte eller i opptak på Viaplay Fighting fra kl. 04.00. Det er hele tre tittelkamper, se hele kampoppsettet på UFCs sider.

Rivaliseringen

Når jeg ser to utøvere som jeg ikke kjenner konkurrere, kan jeg følge med på det tekniske i kampen. Jeg ser teknikkene, jeg ser noen av styrkene og svakhetene til utøverne og jeg ser kampen endre seg etterhvert som en av dem får overtaket eller har skjønt den andre. Kampen blir en teknisk affære.

Gode og dårlige teknikker, interessante og mindre interessante kamper. Det er en estetikk der som jeg er veldig glad i, og jeg tror jeg kunne ha hatt glede av MMA kun ut fra denne vinkelen å se kampene fra.

En rivalisering lader kampen emosjonelt.

Når kampen er emosjonelt ladet er opplevelsen helt ulik. Jeg husker ikke egentlig hva som skjedde. Jeg må ofte se kampen på nytt igjen senere. Hvert øyeblikk er et ladet øyeblikk. Spenningen stiger til topps under introduksjonen av fighterne. Jeg merker at jeg lever meg inn i hvor nervøse de er. Pulsen er kjempehøy. Hvert øyeblikk flyter på en spenningstopp som aldri dypper.

De perfekte rivalene

Rivalisering er pussige saker. PR-folkene til UFC liker å tro at det eneste vi trenger å vite er at «these guys don't like each other». Det er selvsagt dustete. De beste rivaliseringene er komplekse skapninger.

Stemningen mellom tidligere lett-tungvektsmester i UFC Jon Jones og lett-tungvektsmesteren i UFC Daniel Cormier er så nærme vi kommer det perfekte hva rivalisering angår.

Sportslig sett var timingen perfekt første gang de møttes . Begge var ubeseiret og var nummer én og nummer to i vektklassen med stor margin. Siden Jones vant for så å forsvinne på sidelinjene har Cormier ikke bare vunnet beltet, men fjernet alle andre mulige motstandere.

Nå som de møtes igjen er det fortsatt nummer en og nummer to. Det kan ikke bli bedre. Samtidig, at dette er en sportslig utrolig god kamp er dette aspektet nesten bare bakgrunnsmateriale. Fiendskapet er perfekt fordi de er antiteser av hverandre. En er helten og den andre er skurken.

Les også: UFC-stjerne kastet ut – tittelkampen avlyst

Helten

Daniel Cormier har gjort alt rett i karrieren. Han er en streit type med gode verdier. Han har sine svakheter, som alle mennesker, men han er en erketypisk helt egentlig. Han har opplevd mye tragisk i livet sitt, men kommet gjennom alt sterkere.

Han traff meg godt da han satte seg ned til pressekonferanse etter det grusomme tapet mot Jon Jones i januar 2015. Han sa at han hadde kommet gjennom mange skuffelser i livet. Han kom på andreplass i NCAA-turneringen da han gikk college, han fikk fjerdeplass i OL, han mistet faren sin og senere mistet han sin tre måneder gamle datter i en bilulykke.

Han sa at han så langt i livet hadde overlevd skuffelser og tragedier og kom sterkere tilbake. Tapet til Jon Jones skulle ikke knekke ham. Daniel Cormier er et forbilde. Han jobber svært hardt og har ikke blitt gitt sine ferdigheter i gudegave. Alt å dømme er han ærlig med seg selv, og tør å vise den ærligheten frem til oss andre. Med Jon Jones ute av bildet realiserte han drømmen om tittelen i UFC.

Hver gode egenskap nevnt over har et motstykke i Jon Jones.

Skurken

Jon Jones har garantert jobbet hardt i løpet av karrieren sin, men både hans tidlige karriere og UFC-karriere har vært preget av en virkelig gudegave; talent.

Han har til og med utfordret dette talentet ved ikke å forberede seg skikkelig til kamper. Han festet og koste seg før tittelforsvarene sine og ryktes å knapt trene foran møtet med Alexander Gustafsson. I samtalen hans med Joe Rogan , avslørte han at han hadde et rituale med å drikke seg så full at han ikke husket store deler av kvelden en uke før en kamp.

Til sammenligning er dette vanligvis et tidspunkt de fleste MMA-utøvere måler oksygenopptaket i blodet for å spisse kondisjonen. På podcasten Co-main Event Podcast hørte jeg at Jon Jones først begynte med MMA for å tjene litt penger da kjæresten hans ble gravid. Dette er en god idé kun dersom du heter Jon Jones. For resten av verden er dette en forferdelig idé.

Å være så velsignet med talent at man bare kan pisse det bort er en rikmannsgutt-trope, og dermed en del av skurkekarakteren Jon Jones, men den virkelige begynnelsen på skurkekarakteren er arrogansen og småligheten.

«Bones’» første møte med Daniel Cormier var på et av de årlige MMA-awards showene. Jones møtte Cormier, som ved to anledninger har vært på USAs OL-lag i bryting, og sa til ham at han veddet på at han kunne score en nedtakning på ham.

På sosiale medier har han vært regelrett ondskapsfull. Han oppsøkte en Alexander Gustafsson-fan på Instagram og kalte ham homofil og skrev at homosexuality is a sin . Han slettet straks kommentarene og påstod han hadde blitt hacket, et forsvar han har brukt mange ganger.

Mange mislikte Jones allerede, men hatet for Jones ble påtagelig med fyllekjøringen . Han har kjørt i beruset tilstand ved mange anledninger og krasjet alt fra egen bil, til egen og andres biler og satt folk i fare. Det kostet ham beltet og sponsorer og nesten karrieren. Han tar bare så mye ansvar for det som han må.

Etter en obligatorisk innrømmelse av feil kommer han igjen i offerrollen. Han er opptatt av image, hvordan han er oppfattet. Han har opp gjennom tidene vært oppslukt av sosiale medier. Han har en slående egenskap til å ikke være ærlig med seg selv, og langt mindre med oss fans.

I denne rivaliseringen er Jon Jones en erketypisk skurk.

Presset til samme nivå

Samtidig er dette punktet vi må forlate den klassiske skurk-og-helt fortellingen. For det første fordi Jon Jones mest sannsynlig kommer til å vinne, men mer om det senere. Når skurken vinner er det jo ikke lenger en heltehistorie. Helten skal jo til slutt komme over de enorme og tilsynelatende umulige utfordringene. De som håper på en Daniel Cormier-seier, og sitter på pinebenken gjennom en emosjonelt ladet kamp, vil ende i gråt.

For det andre er dette mer en The Dark Knight-aktig skurk-og-helt-fortelling. I The Dark Knight prøver Jokeren å tvinge Batman til å fornedre seg og avgi helterollen ved å tvinge ham til å gjøre stadig vanskeligere valg.

Jones følger naturlig nok ikke samme veien (han er tross alt ikke en superskurk), men en lignende. Jeg vet ikke om det er intensjonelt, sikkert ikke, men Jon Jones har over tid dratt rivaliseringen med Daniel Cormier lengre og lengre. Feiden er konstant og foregår i intervjuer og på sosiale medier. Den ellers høflige Cormier er sakte men sikkert dratt i dypt vann – og han skjønner det.

Det toppet seg ved flere anledninger før deres første møte, særlig da Jones og DC endte i en slåsskamp på pressekonferanse . Etterpå, da Jones trodde mikrofonene var av i et intervju tok han anledningen til å fornærme Cormier – hele greia endte med dødstrusler.

Men det er ikke bare de store tingene, det er de små tingene som virkelig gjør forskjellen. Jon Jones stalker DC sin Instagram-konto og lesser på med fornærmelser. En gang twitret han en oppfordring til at folk skulle bue på Cormier på en pressekonferanse fordi «it really fucks with him». Skurken Jon Jones har dratt helten Daniel Cormier inn i sin verden.

Sin egen kamp

Jon Jones blir selvsagt ganske irritert over å bli satt i skurkebåsen. Han har aldri ønsket rollen og blir plassert i den mot sin vilje. Han ville heller lyve til seg selv og late som om han var en av de gode, i stedet for å gjøre mange feil og være en arrogant type.

Jones skulle ønske han var et forbilde, innerst inne. Jones kommer fra et religiøst miljø, og er religiøs selv. Å være et godt menneske er en viktig verdi i livet hans. Alt har selvsagt ikke blitt gitt ham og han også har kommet seg gjennom tragiske ting, som da han var liten og måtte ta seg av en døende søster . Jones skylder på tidlig kjendisstatus og raske penger for å forklare sine mange feil og ulovligheter.

Det blir sannsynligvis ingen tredje kamp mellom Jon Jones og Daniel Cormier. Som den evig vise Chael Sonnen nylig sa: når en ung fighter slår en gammel fighter og de møtes til rematch vinner den unge fighteren igjen, bare mye lettere . Det vil nok bli med disse to møtene, men samtidig føles det som om disse to møtene har vart lenge. Og det har de.

Rivaliseringen har vart i snart sju år. De siste tre årene har Cormier og Jones møtt andre motstandere, men kun ett navn har vært i fokus – hverandres. For meg har rivaliseringen dratt ut og åpenbart den delen av Jon Jones som han har prøvd å undertrykke i årevis; at han er skurken. Det er på en måte Cormiers seier, men det har også kostet Cormier stort.

Da Jones kvelte ut Lyoto Machida på grusom måte i 2011 i et tittelforsvar falt Machida blodig til bakken . Jones går fra Machida og feirer – ikke uvanlig. Ofte går vinneren bort og sjekker hvordan motstanderen har det nå som kampen er over. Ikke Jones. Etterhvert skal treneren hans – Greg Jacksom – ha sagt til ham: «go check on Machida, win som fans».

Skurken Jones har alltid ligget rett under overflaten. Cormier bare dro det ut av ham. Slik det står nå er det Cormiers bidrag.

En kamp som betyr alt

Jon Jones kastet nesten bort alle sine gaver ved å gjøre dumme og ulovlige ting. Han trenger over alt annet å være mesteren. Uten beltet er han en ridder uten sverd, som han sier. Han kan heller ikke tape til sin store rival. Daniel Cormier, på den andre siden, er i sluttfasen av karrieren sin og vant ikke tittelen fra Jones.

Et tap vil være en skamplett på Cormiers karriere. At han holdt tittelen mens Jon Jones var på sidelinjen vil være det samme som å si at han alltid var nummer to. Taper han denne får han ingen ny sjanse. Det er alt eller ingenting for Cormier, som tross alt egentlig er helten i historien.

Hvem vet hvilken helt-skurk-historie dette kommer til å bli? Hvor skal det store eposet om Jon Jones og Daniel Cormier ende? Ender det i natt?

Jeg tror jeg vet det, men jeg vet ikke. Allerede nå kjenner jeg spenningen i kroppen.

Jeg vet bare at jeg må se kampen om igjen dagen etter.

Se nattens gigantstevne direkte eller i opptak på Viaplay Fighting fra kl. 04.00. Det er hele tre tittelkamper, se hele kampoppsettet på UFCs sider.

Fakta

Jon Jones

• 22 seirer, ett «tap».

Eneste tap var en diskvalifisering i en kamp han dominerte grundig.

En av de mest kreative MMA-utøverne i verden.

Delt lengst rekkevidde i UFC.

Svært uforutsigbar.

Veldig god til å diktere distanse og tempo

Jones forsvarte tittelen ni ganger før han ble suspendert fra UFC.

Daniel Cormier

• 15 seirer, ingen tap.

Tidligere tungvekter

Kun tapt for Jon Jones

Godt striking-forsvar, svært sterk hake

God til å avkorte distanse og komme innenfor egen slagrekkevidde

Ekstrem utholdenhet

God til å sette tempo

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder