VEKTMISS: Yoel Romero klarte ikke vekta, og får ikke muligheten til å sikre seg tittelbeltet. Her er han avbildet før møtet med Whittaker i juli i fjor.
VEKTMISS: Yoel Romero klarte ikke vekta, og får ikke muligheten til å sikre seg tittelbeltet. Her er han avbildet før møtet med Whittaker i juli i fjor. Foto: Rey Del Rio / GETTY IMAGES NORTH AMERICA

UFC-analyse: Mellomvekt-tittelens uvisse fremtid

KAMPSPORT

Yoel Romero (41) og mester Robert Whittaker (27) er så ulike som to utøvere kan bli. De har svært ulik bakgrunn, stil og personlighet. Mesteren Whittaker representerer fremtiden i vektklassen, mens Yoel Romero (41) prøver å krone en allerede utrolig karriere.

  • VG
Publisert:

Analysen er skrevet av MMA-Revyens redaktør Andreas Roaldsnes (@andreasroa på Twitter).

OBS! Romero klarte ikke vekten før tittelkampen, og kan derfor ikke vinne beltet.

Jeg leter alltid etter noe innyndende hos fighterne som går kamp. Det henger sammen med at jeg har lyst å relatere til dem. Prosessen er underbevisst for det meste. Jeg setter meg ikke ned med en blokk og tar notater, men jeg må jo tenke ekstra nøye over det her. Hva er det som er sjarmerende med Romero?

Hva er det som er sjarmerende med Rafael dos Anjos? Hva er sjarmerende med Robert Whittaker?

Se nattens stevne direkte, eller i opptak, på Viaplay Fighting fra kl. 04.00.

En av de første store heltene mine i MMA var Anderson Silva. Det som først gjorde meg til fan var at han nesten aldri klarer å være seriøs. Alltid med et smil om munnen. Det han likte best å gjøre i løpet av kampuka var å «leke med fansen». Det som er morsomt er at de egenskapene var Silva også sterkt mislikt for. Han tok ingenting alvorlig. Ville snakke forferdelig dårlig engelsk i post-fight intervju. Han følte for det. Is normal. Is normal to loose the belt.

Hør MMA-revyen episode 172

Sjekk MMA-revyens oddsblogg

Jeg har veldig lenge hatt en intuitiv opplevelse av å like Robert Whittaker veldig godt. Den må kalles intuitiv fordi jeg ikke har visst så mye om ham personlig. Han holder seg for seg selv i stor grad. Jeg er fan av stilen hans i UFC, og den er jo koblet til personligheten, men jeg vet lite om ham. Jeg vet at jeg er svak for nerder. Alle typer, men to over alle andre: dataspillnerder og rollespillnerder.

Jeg er med på laget umiddelbart når Robert Whittaker, UFC-mester i mellomvekt, begynner å messe om replayability. Jeg er glad i spillserien Civilization, jeg er ikke ukjent med verdien av replayability.

Whittaker har en stressende jobb, forklarer han, det er deilig å sone ut og ikke tenke litt. Også blir han ærligere og legger til, «what I really like doing». Jeg har ikke en like stressende jobb, Robert, men ellers er vi enige.

Romero har sin egen spesielle «likbarhet» for meg. Han er bare så eksotisk på alle måter. Han har en lavmælt cubansk spansk på gang, en raspende stemme som later til å være en utømmelig kilde til visdom om du bare legger ned dataspillet ditt og hører på. Romero er fra Cuba, er utrolige 41 år gammel og har allerede levd et helt kampsportliv.

Romero gjestet Joe Rogan med komiker-oversetter-hjelp og historien om hans liv er fascinerende. Romero har vunnet sølv i OL og vunnet det meste ellers innen bryting.

Men i UFC er dette sannsynligvis siste sjanse i en strålende kampsportkarriere for Romero. Den unge Whittaker og aldrende Romero kunne ikke vært mer ulike, på alle slags måter. Bryteren fra Cuba var en av disse utøverne som jeg hørte om lenge før jeg så ham.

Jeg trodde aldri Romero kom til å komme så langt. Han så amatørmessig ut hver gang han slo et slag de første kampene jeg så. Det virket mer som om han vant kamper på ren og skjær atletisk overkjøring. Slagene kom for fort og det ble for mange. Han presset på en måte ingen andre hadde gjort. Så roet han ned. Vi trodde det betydde at han var utslitt og dermed ferdig, men det var feil.

Alle de amatørmessige tingene – som i alle fall virket amatørmessig – var en del av en egen stil. Til og med racingbiler kan ikke kjøre full hastighet hele tiden. Det må slakkes ned før svinger, for eksempel, for ikke å blåse av veien. Om du noen gang skulle ha pekt på et menneske i UFC som ligner en racingbil, så er det Romero.

Enorm kraft

Den uvante stilen er noe for seg selv. Mange ting skal ikke funke på papiret, også funker det i MMA. Hvor mange ganger har ikke vi MMA-fans himlet med øynene når en bokser kritiserer en MMA-utøvers boksestil i oktagonet, eller en bryters observasjoner om at «her var brytingen på et ganske lavt nivå».

Romero er sølvvinner fra OL i bryting og vet at slikt bare er tull. Romero var en legendarisk utøver lenge før han kom inn i UFC. Det ble hvisket om at cubaneren skulle bli store ting i MMA. Han er en av de der navnene der ulike trenere sier ting som «trust me, future UFC-champion» om ham.

En utøver som forbigår det sedvanlige gym-pratet vi hører om. Hver kamp Romero vant, til og med de som virket som tilfeldigheter, bygde navnet hans. John Danaher, en av Georges St-Pierres betrodde trenere, beskrev Romeros atletiske styrker slik: «det er ikke styrke eller kjapphet som er avgjørende, det er muligheten til å endre retning raskt».

Det er der de overraskende teknikkene kommer fra. Den enorme kraften også, kanskje? Det er ikke uten grunn at Yoel Romero var spådd å bli en av de som kjempet for tittelen.

Vant The Ultimate Fighter

Robert Whittaker, på den andre siden, ser ikke ut som en racingbil. Han har heller ikke noe legendarisk navn, og ingen trenere som betydde noe hvisket i øret på UFCs kommentatorer. «The Reaper» har en mer ydmyk historie.

Whittaker, la oss i ydmykhetens navn bruke hans andre kallenavn, Bobby Knuckles, kommer ikke fra noen supergym. Han er født og oppvokst i Australia og lærte det han kan i det ukjente «Super Martial Arts» – mens Romero fikk hver lille bit av talent polert i Cubas olympiske senter mens Robert Whittaker fortsatt lærte seg å gå.

Bryting er en av sportene Cuba har tatt flest medaljer i OL. Presset på Romero var alltid stort. Det er ingen andre kjente utøvere i PMA Super Martial Arts.

Whittaker startet som weltervekter. Han vant en sesong av The Ultimate Fighter der Australia og New Zealand konkurrerte mot England. Etter TUF-seieren feide han noen andre TUF-finalister av banen i UFC, og hadde klart stort potensial. Men det potensialet ble ikke realisert hver gang.

Whittakers karriere i UFC har vært et sakte oppkok. God suksess tidlig i weltervektsdivisjonen, så et par tap, ett mot en av de beste i verden, men også ett mot en helt ok motstander. Etter overgangen til mellomvekt har Whittaker sakte men sikkert blitt den unektelige kongen av divisjonen.

Da Chris Weidman begynte å tape terreng for utfordrerne og Luke Rockhold ble mester, var Robert Whittaker kjent som en såkalt «dark horse» i divisjonen, altså noen som gjerne kan ta tittelen, men må regnes som en underdog. Noen år etterpå er det kun Whittaker som består. Det er et sakte oppkok, men nå er han brennheit selvsagt. Men det er også Yoel.

Vant det første møtet

Av alle forskjeller, hvordan karrieren har utviklet seg, hvilken kontrast det er i personlighetene deres, er likevel den største forskjellen på Robert Whittaker og Yoel Romero at Whittaker bare såvidt har begynt på sin reise i UFC.

Romero må være inne i en hale av sin karriere. Han er 41. Han prøver for siste gang å plukke frukten som henger høyest i treet, nemlig UFC-tittelen. Da er bare spørsmålet om den amerikanske gangsteren fra West Linn, Oregon har rett igjen? Som Chael Sonnen sa en gang: «Når en ung fighter og en eldre fighter rematcher, og den yngre fighteren vant forrige gang, vinner den yngre fighteren igjen, bare enda lettere». Den setningen er en munnfull, men sann til nå.

Hvem tar tittelen? Vil Romero kunne gå inn i en avsluttende fase av karrieren på sportslig topp?

Whittaker har allerede slått Romero én gang, og resten av ringrevene han har møtt. Kan det tenkes at vi får det endelige generasjonsskiftet i mellomvektsdivisjonen natt til søndag?

Så, det avgjørende spørsmålet: hvem ønsker du skal vinne? Sandbox-dataspillfantasten eller den raspete latin-amerikanske visdommen? Det er jo derfor vi er her, er det ikke?

Kampanalyse

Robert Whittaker (19-4) mot Yoel Romero (13-2)

Jeg har tatt tilbake kampanalysene i disse UFC-analysene fremover. Basert på data lest av fra UFC.com har jeg laget en regresjonsmodell som spår utfallet på UFC-kamper basert på over tre tusen kamper i UFC fra 2010 til i dag.

Modellen spår rett vinner i omtrent 69 prosent av kampene.

I main-event, kampen mellom Robert Whittaker og Yoel Romero, ventes Robert Whittaker å vinne i følge min modell. Whittaker har nesten dobbelt så høyt striking-volum pr kamp som Romero.

Volum er viktigere enn treffsikkerhet (sannsynligvis fordi ett slag er gjennomsnittlig, mens to slag er mindre gjennomsnittlig. Selv om det ene ikke treffer så kan det ha bidratt ved å finte). Dessuten har Whittaker sterke grappling-stats.

Det husker vi fra forrige kamp også. Romero sleit med å ta Whittaker ned, og hver nedtakning kostet. Den siste tingen vi nevner er at Whittaker har både en erfaringsfordel (flere kamper, flere UFC-kamper) og en aldersfordel (han er ung og Romero er veldig gammal). Jeg tror Whittaker tar denne.

Her kan du lese mer om