Hovedinnhold

VG-sportens kommentator:

Johaug-dommen er en kjempesmell for norsk naivitet

18 MÅNEDER: Therese Johaug fikk i seg det anabole steroidet clostebol i fjor. Nå foreligger omsider en endelig dom i saken mot henne.
18 MÅNEDER: Therese Johaug fikk i seg det anabole steroidet clostebol i fjor. Nå foreligger omsider en endelig dom i saken mot henne. Foto: Tore Kristiansen, VG
Det er all grunn til å føle med Therese Johaug. Men når tårene er tørket, bør den store oppvasken om sikkerhetssvikten i norsk skisport tas.

Denne saken handler om:

<p>KOMMENTATOR: Leif Welhaven.</p>

KOMMENTATOR: Leif Welhaven.

Foto: Frode Hansen, VG

Så var den her omsider - flere dager forsinket:

Avgjørelsen fra idrettens øverste juridiske organ, voldgiftsretten i Lausanne (CAS).

Konklusjonen er at Therese Johaug utestenges i 18 måneder, etter at dopingsaken er prøvd helt til topps i systemet.

Dommen mot den norske løperen er et hakk strengere enn jeg trodde den ville ende. 

En av de mest påfallende sidene ved dommen, er hvordan den underbygger at det norske skileiren ikke hadde det godt nok innprentet hvor langt utøveransvaret går. Det er selvsagt Johaugs eget ansvar, som ikke har oppfylt undersøkelsesplikten sin.

Men det ligger også en lederskandale av dimensjoner her.

Det norske skimiljøet har ikke hatt noe ønske om å jukse, men har vært preget av naivitet og uprofesjonalitet. Og det har ikke fått konsekvenser for flere enn to skiløpere og to leger.

For selvsagt skulle man hatt systemer som hindret at slikt kunne skje. Og utrolig nok ble ikke nødvendige tiltak satt inn før vi var gjennom to dopingsaker på kort tid.

Selv om 18 måneder føles strengt,  er dommen fortsatt i det nedre sjiktet for en dom for et stoff som clostebol, og midtveis på skalaen innen uaktsomhets-segmentet.

Dommen er betydelig strengere enn Johaug-leiren håpet på, og et solid sprang opp fra hvordan Norges idrettsforbunds domsutvalg vurderte saken.

 I månedene som har gått siden den positive prøven ble kjent, har ropene om hvor urettferdig denne saken er runget høyt i store deler av den norske opinionen.

LES OGSÅ: Johaug har reist til høyden

Med en fellende dom mot henne, som innebærer at hun mister OL, vil ramaskriket tilta i styrke, stort sett over følgende lest:

«Det var jo bare en leppekrem!»

«Hun må da kunne stole på legen sin!»

«Maks to måneder er passe straff for en slik fillesak»

«Ta dem som doper seg med vilje – og la henne få fred»

Og så videre.

På mange måter er det til å forstå, fordi det har enorme konsekvenser for en utøver, som får OL-drømmen knust.

Det er da også all grunn til å utvise empati overfor en utøver som har vært gjennom en helt forferdelig periode. Innen idrettens rammer er det omtrent så fælt som det blir, rent emosjonelt sett. 

Men når den rettslige prosessen som fulgte av den positive dopingprøven skal vurderes,  er det igjen nødvendig å understreke hvor viktig det er å skille mellom fakta og følelser.

Dette er en sak som er så vanskelig å takle for mange idrettsinteresserte nordmenn. Men at det gjør vondt, er ikke det nødvendigvis det samme som at Johaug er blitt behandlet noe verre enn det var grunn til å frykte, gitt de reglene som idrettsverdenen tross alt er blitt enige om.

Da må vi ikke glemme utgangspunktet:

Denne saken oppstod fordi Therese Johaug fikk et stoff i kroppen det ikke er tillatt å ha der. Som idrettsutøver er det hennes ansvar å sørge for at slikt ikke skjer.

Vurderer man det som har skjedd siden i fjor høst litt kjøligere enn den mest ihuga langrennsfanen ynder å gjøre, er faktum at saken steg for steg er ivaretatt etter de reglene og rettsprinsippene som gjelder:

• Therese Johaugs versjon ble, i tråd med reglene, grundig presentert overfor det norske domsutvalget. Her ble dommen 13 måneders utestengelse, én måned over minimumsstraffen for et stoff som clostebol.

• Deretter konkluderte FIS, som de har all mulig rett til, med at de ønsket å prøve saken for en høyere rettsinstans. Politikk? Godt mulig. Innenfor reglene? Så til de grader.

• I neste ledd fikk altså Johaug-siden velge én dommer, motparten en annen, før de to utvalgte sammen plukket ut sistemann i panelet. Akkurat som det internasjonale idrettsfellesskapet er enige om at systemet skal være.

Disse tre dommerne har nå grundig gjennomgått saken, og landet altså på at 18 måneder er den korrekte straffen. 

I denne saken, som i andre tilfeller der det foreligger en positiv dopingprøve, blir det lagt frem en forklaring fra utøverens side om hva som skal ha forårsaket at ting ble som de ble.

I dette tilfellet dreier den seg om at Johaug-siden mener undersøkelsesplikten hennes ble oppfylt ved å spørre en erfaren lege, og det er et sentralt poeng at Fredrik Bendiksen bekrefter historien hennes.

Det er da heller ingen som har beskyldt Therese Johaug for å ha fått i seg stoffet med vilje, eller for å prøve å tilrane seg konkurransefortrinn.

Men her sporer den norske debatten så fort av, ettersom det altså ikke er noen forutsetning for å bli dopingdømt at inntaket var bevisst.

Det hadde vært direkte ødeleggende for det internasjonale antidopingarbeidet, dersom utøvere enkelt kunne skyve ansvaret over på legen.

Og, skal man kalle en skistav for en skistav, er det rimelig åpenbart at utøverens undersøkelsesplikt må strekke seg lenger enn det Therese Johaug innfridde.

Hun har ikke vært tilstrekkelig oppmerksom på hva hennes eget ansvar medfører, noe hun for eksempel kunne blitt om hun hadde satt seg bedre inn i Antidoping Norges utøverguide.

Hun sjekket ikke salven selv.

Hun så ikke en tydelig dopingmerking.

Det ringte ingen ekstra alarmklokker da hun fikk et utenlands-innkjøpt, ukjent preparat med et stoff som slutter på bokstavene «bol».

Det burde det gjort.

Derfor er det ikke noe å utsette på at hun nå er dømt for doping – med en straff i den lavere enden av skalaen.

Det er riktignok all grunn til å diskutere om selve systemet burde hatt åpning for en mer finmasket straff, også mellom 0 og 12 måneder, for å få mest mulig proporsjonalitet mellom forseelse og konsekvens.

Jeg mener at en slik endring hadde vært klok.

Men her må vi, selv om det gjelder en norsk utøver, klare å skille en overordnet regeldiskusjon fra hvordan en konkret sak skal bedømmes her og nå.

Selvsagt måtte CAS konkludere ut fra de reglene som til enhver tid gjelder.

Og disse reglene må faktisk være de samme for Therese Johaug som for alle andre, uansett nasjonalitet.

Nå har hun fått dommen sin.

Den er strengere enn antatt, men nå Therese Johaug bare prøve å konsentrere seg om at det kommer nye sjanser.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Sport

Se neste 5 fra Sport