Kommentar

Stoppet av hets: Dommedag for folkeskikken

Hvis du velger å være dommer, må du gå til verket med litt «møkk i ørene». Men hvor går egentlig grensen for hva en kampleder bør finne seg i?

Det er alt annet enn nytt at dommere får høre det etter kontroversielle avgjørelser.

Likevel er det som nå skjer, foran hockeyfinale nummer seks, alt annet enn dagligdags kost.

VG Live: Frisk Asker – Storhamar (mandag 19.00)

Hendelsen er derfor en relevant anledning til å reise en problemstilling idrettsoffentligheten bør være mer opptatt av:

Hvordan er det egentlig etisk innenfor å behandle en dommer?

les også

VG skal vise norske ishockeylandskamper – og følge laget fra innsiden

Pluss content

Når Frisk og Storhamar møtes i en potensielt NM-avgjørende kamp, er det med en annen kampledelse enn opprinnelig oppsatt.

Det skyldes at dommer Roy Stian Hansen har trukket seg – og at «årsaken er av utenomsportslig karakter».

Det er i seg selv oppsiktsvekkende.

Men når det ikke bare er hets mot dommer Hansen, men også hensynet til hans nærmeste som ligger til grunn for avgjørelsen, er det flyttet noen staur som burde vekke ettertanke i testosterontunge miljøer.

Bakteppet er det som skjedde på Hamar i helgen.

les også

Dommer trekker seg timer før avgjørende finalekamp: – Aksepterer ikke hets

Etter 12 minutters videoanalyse ble Robin Dahlströms scoring i forlengelsen underkjent, og i stedet ble det Frisk som avgjorde dramaet.

Det medførte et rabalder av de sjeldne, både i hallen og i sosiale medier. Dessuten er spørsmålet hva mer som eventuelt måtte ligge i det lite konkretiserte begrepet som anvendes.

I etterkant har forbundet konkludert med at de støtter annulleringen, som bunner i at dommerne mener Frisk-keeperen ble hindret.

Her vil det være et element av tolkning, men det fremstår som å være dekning for valget, og da blir det enda tristere at vi står der vi gjør nå. Og selv om avgjørelsen skulle ha vært riv ruskende gal, er det på tide med en bevisstgjøring om hvordan man skal forholde seg til dem som leder kampen etter beste evne.

les også

Thoresen scoret liggende – og Storhamar utlignet i NM-finalene

Idrett er følelser satt i system, og et kampavgjørende valg langt ute i en finaleserie vil naturlig nok sette mye i sving.

Er det likevel grunn til å vente at vi puster litt med magen før hele edder og galle-skalaen skal ut, og det gjerne i ansiktsløse digitale kanaler?

I fotballens verden har Ola Hobber Nilsen fått sin kanossagang, etter at Brann ikke fikk straffene (ja, i flertall!) de skulle hatt mot Viking. Også her er det spørsmål om hvor grensen bør gå, for eksempel for hva Brann-spiller Veton Berisha bør lire av seg rett etter kampens hete.

les også

Brødrene Thoresen herjet: – Vi har presset på oss

Ingen ønsker en verden der idrett blir polert og hver kommentar er politisk korrekt, og det er viktig at vi ikke struper debatt med automatisk å stemple kritikk som hets.

Vi ønsker et engasjert ordskifte, og her skal selvsagt dommere også tåle en god del.

Men det er noe med at dommere, som ofte kan begå langt flere feil enn spillere i løpet av en kamp, i så enorm grad blir stående i mottakerenden når frustrasjonen skal ut.

les også

Slik vil de løfte norsk hockey til nye høyder: – Det må tas noen tøffe valg

Pluss content

I Hobber Nilsens tilfelle er det for eksempel kun kort tid siden han var sterk i dramaet mellom Bodø/Glimt og Mjøndalen, men hvor mange husker egentlig de gode valgene han tok da?

Selv har jeg ofte reflektert over noe jeg fikk seg med egne øyne, på Stamford Bridge en vårdag for snart ti år siden.

Hva hadde skjedd med Tom Henning Øvrebø om ikke Didier Drogba hadde blitt holdt tilbake i Champions League-dramaet, der Chelsea røk ut mot Barcelona?

Den kampen var alt annet enn en dommerbragd, men var reaksjonene proporsjonale med feilene som ble begått?

Akkurat i dette tilfellet er det jo hevet over tvil at tabbene var usedvanlig mange, og at mye sto på spill. Men selv under slike ekstreme forhold er spørsmålet hvor fritt vilt en dommer bør være.

Sett med 2019-briller er det også relevant at det var situasjoner som nok hadde vært unngått om vi hadde hatt VAR.

Slik sett er det grunn til, alle barnesykdommer til tross, for å hylle virkemidler som gjør det lettere for dommere å underbygge de mest avgjørende avgjørelsene.

Men, og det er norsk hockey et smertefullt eksempel på, selv ikke videorepriser før man bestemmer seg, nettopp for kvalitetssikringens skyld, er nødvendigvis nok til å verne dommere eller deres nærmeste mot hets.

Det er og blir temmelig trist.

Og nå bør det være tid for skjerpings. Både her og der.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder