TRENER: Geir Myhre (nr. 2 fra venstre) i samtale med en dommer under ishockeykampen mellom Stjernen og Vålerenga i 2004. Foto: Bjørn S. Delebekk VG

VG-sportens ishockeyjournalist Øystein Jarlsbo: Geir Myhre – en helt spesiell mann

BLOGG: Han var nær unik som ishockeyspiller og trener,
men mest som type.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

Geir Myhre døde i Spania i forrige uke, fire måneder etter å ha fylt 62 år. Tilfeldigvis hadde det seg slik at jeg også var der da og er der nå, uten at jeg vil tillegge det særlig betydning. Ikke utover at jeg i dagene som er gått har tenkt mye på Myhre, slik man funderer mye over noe som liksom har festet seg i kroppen.

Vi støtte på hverandre i fjor høst.

Jarlsbo, du lever!?

Det var Myhre. Han var noe mer fyldig enn sist vi møttes. Men han hadde ganske sikkert hvite tresko på føttene. Og så var han i lag med en hund, og en dame. Han var i strålende godt humør; snakket stolt om datteren som var blitt norsk mester i håndball og at han trivdes med sin tilværelse.

Det stemmer kanskje ikke med virkeligheten, men lukten av røyk fra ham var umiskjennelig.

Som de gangene vi skulle ta en joggetur rundt Østensjøvannet og han trengte, som han sa, fem minutter for å rense lungene. Deretter spiste vi vannbakkels og drakk kaffe hjemme hos mutter'n, og etterpå sa fatter,n - med positivt fortegn: Litt av en type!

Det var det han var; litt av en type.

Vi spilte sammen på ishockeylandslaget fra 1979 til 1984. Senere spilte jeg noen kamper for fotballaget han var trener for, Grüner i 4. divisjon (så vidt jeg husker). I 1984 i Sarajevo-OL skjedde noe som ikke var så bra. Myhre slo ned lagkamerat Jim Marthinsen, «Jimmer'n», etter en uoverensstemmelse om regningen i baren i kjelleren på hotell Holiday Inn. Tre år tidligere, i VM i Italia, slo han til en dommer.

Det var slik for Geir Myhre - en av norsk ishockeys mest suksessrike spillere, klubbtrenere og landslagssjefer - at han hele tiden balanserte på den knivseggen: hans grenseløse temperamentet, kall det gjerne viljen til å vinne, gjorde at han oftest fremsto som den beste, mens han en gang iblant selv måtte ta støyten.

Han var ikke veldig god på skøyter, skudd og dribleteknisk var han et stykke unna Shampo og Zucca-klasse, for å si det pent. Geir Myhre hakket og slo seg bokstavelig talt vei, på alle livets arenaer. En autodidakt, en selvlært med - slik jeg opplevde det - nærmest bunnløst erfaringsgrunnlag.

Han var ikke redd for noe. Eller kanskje var han det. Noen var derfor, på grunn av det ene eller det andre, redd Geir Myhre, som drosjeeier, naturlig midtpunkt, landslagskaptein, en av gutta på byen eller intervjuobjekt.

Drosja til Myhre ble omtalt ved dens nummer (bokstaven A og tre siffer), en gang - under et VM - gjorde han noe mange andre hadde hatt lyst til, men ikke våget. Han utfordret og gikk i klinsj med Bjørn Botta Skaare (som døde alt, altfor tidlig).

Du går ingen steder, du blir her.

Brølte Myhre, og så tok han tak i Botta, det nærmeste du kommer en legende i norsk ishockey.

Vi måpte.

Det kunne jeg også senere gjøre, som journalist i intervjusituasjoner med treneren Geir Myhre (selv om jeg gjorde gode miner til slett spill, det vil si forsøksvis å gjengjelde blikket hans).

Hva mener du? Du mener altså...

Svarte Myhre, og så kunne du kjenne den store og skakke nesen hans sneie din - og høre en knappenål falle til gulvet i garderoben full av spillere. Han brukte virkemidler du knapt trodde fantes, med ett mål: vinne neste kamp (og det var ikke alltid snakk om den på isen).

Etter Myhres død leste jeg Espen Shampo Knutsen omtale Myhre som den treneren som har betydd mest for ham. Det tror jeg, betingelsesløst, at Shampo mener, selv om dette minnet nå - med tanke på Myhre - står klart for meg: VM i Wien for 20 år siden, Myhre var landslagstrener (med suksess) og Shampo (24) var Norges stjernespiller. Etter en kamp kom Shampo ut til meg i korridoren utenfor spillergarderoben, han virket blek og preget. Hva er det? Han er helt..., svarte Shampo.

Og vi skjønte hva han mente. Han hadde nettopp fått en verbal overhaling i typisk Myhre-stil.

Myhre vant helst som underdog, vil jeg påstå. Muligens fordi det var det han var eller slik han så seg selv. Det er også mulig dette er et feil tegnet bilde av Geir Myhre. Han kunne være vanvittig blid, forbanna, sterk, og han var virkelig enormt bredskuldret.

Han var en god kompis, på godt og vondt. Han hadde helt sikkert mange bedre kompiser, men ettersom jeg har gått rundt og tenkt på ham i alle dagene etter at han døde, regner jeg ham for å ha vært det.

Men aller mest vil jeg huske ham som en helt spesiell type, idrettsmann og person, som jeg ikke lenger ser.

PS! Geir Myhres kapteinsverv på landslaget ble overført til meg i 1984, uten påfølgende suksess.

Mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder