IOC-boss Thomas Bach storkoste seg på Lillehammer, da Tom Tvedt & co var verter. Nå er det Argentina som arrangerer ungdoms-OL. Foto: NTB Scanpix

Kommentar

Hva er vitsen med ungdoms-OL?

Olympiatoppens fremste oppgave er å utvikle toppidrett. Bør da fokuset i et ungdoms-OL være på resultater eller å utvikle «ambassadører for Olympisme»?

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

Toppidrettsorganet sender en tropp på 16 utøvere til Argentina for å konkurrere, men toppidrettsjef Tore Øvrebø «har ikke fokus på medaljer i ungdoms-OL».

Er det den beste tilnærmingen?

Dette er ikke debatten om barneidrett, der Norge har tatt et verdibasert standpunkt om å utsette konkurransefokuset, ved å benytte rangering og resultater tidligst fra året man fyller 11 år.

Dette handler om ungdom fra 15 til 18 år.

Slik så åpningsseremonien i Buenos Aires ut. Foto: HANDOUT / X80001

Talenter.

Tenåringer som ser for seg å teste mulighetene sine til det ytterste, og vurderer toppidrett som tilværelse.

Hvor konkurranseorientert bør opplegget for disse være? Er vi spissede nok i utviklingen av morgendagens mulige enere?

Tomoe Zenimoto Hvas har gjort det skarpt i Argentina, blant annet med gull på 200 meter medley. Foto: Gow, Jessica / TT NYHETSBYRÅN

Dette er vel noe av det Gjert Ingebrigtsen har vært kritisk til over tid, og der kontrasten er stor til hans opplegg og det vi ser i Buenos Aires i disse dager.

I ungdoms-OL (YOG) møtes ungdommer fra hele verden for å måle krefter, men hvem som vinner eller taper er visst ikke så viktig.

Hvorfor er det slik?

Hva er egentlig poenget med å bruke store summer på en leirskolelignende dannelsesreise, og legge det inn under OL-paraplyen?

Ifølge IOC er svaret at YOG skal de unge lære å bli «ambassadører for Olympisme».

Olympisme defineres som - hold deg fast - «en livsfilosofi som lovpriser og kombinerer en balansert helhet av kropp, vilje og sjel».

Klyp meg i armen om det er mulig å uttrykke seg mer svulstig enn dette.

For de nesten 4000 ungdommene i Buenos Aires, blir opplevelsen sikkert både koselig og kulturutvekslende.

Kronpris Haakon var blant trekkplastrene da Thomas Bachs ungdomsleker fant sted i Norge i 2016. Foto: NTB Scanpix

Det skal ikke kimses av at dette sikkert har verdi, ikke minst menneskelig.

Men hvorfor medfører ungdoms-OL så mye snakk om kos, klapp og kultur, og så lite om kniving og konkurranse?

«Vi ser det som en nyttig del av en utøvers utviklingstrapp å lære gjennom deltakelse i en stor internasjonal konkurranse», forklarer Øvrebø.

Men er trappen bratt nok?

Dette er ikke barn lenger.

Er det ikke da tid for å skru til litt, hvis det er disse talentene som faktisk vil bli best?

Dras ikke den sosiale siden ved idrettsutvikling noen knepp for langt?

Forrige gang YOG ble arrangert, på Lillehammer, viste det seg til slutt tydelig at det fantes diverse vikarierende motiver for arrangementet.

Disse lekene ble bestemt lagt hit i en tid da ideen om Oslo 2022 ennå ikke var parkert, og ble åpenbart ansett som en vei til å styrke sjansene for å få voksenlekene til hovedstaden.

Det var på dette arrangementet det ble brukt 900.000 kroner på å fly inn skribenter på business klasse, og dermed kjøpe seg koseomtale i et olympisk magasin, i det som i etterkant fremstår som et smiskeprosjekt overfor IOC.

Det betyr ikke at Lillehammer-lekene var helt uten verdi, for en rekke unge mennesker fikk inspirerende dager. Men det er interessant hvordan en doktoravhandling i etterkant antydet at dette de facto handlet mer om å sementere Norges idrettsforbunds posisjon, enn så veldig mye annet.

Og fremover er spørsmålet: Hvor mye bør norsk toppidrett satse på dette? Etter at årets gjeng har hatt det trivelig i Argentina, blir spørsmålet prioritering og satsing på YOG når Senegal er vert neste gang.

Kanskje er det en idé med et litt mer spisset fokus på det som er faktisk er vitsen med utvikling av toppidrett: Å vinne?

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder