Kommentar

Den store signingsferden

(Frankrike – Norge 26–28) Den ene er kongen av Trondheim – den andre fremstår som en aldrende teknisk feil. Forskjellen på Sander Sagosen og Nikola Karabatic sier egentlig alt om kroningen vi er vitne til.

To kamper ut i et mesterskap skal selvsagt ikke en eneste ting tas for gitt. Men om Norge skal lykkes med å ta det aller siste skrittet, er det særlig to forutsetninger som er nødt til å være på plass:

1) Sander Sagosen må utgjøre den forskjellen Norge er så innmari avhengig av – han må stå frem som verdens mest komplette håndballspiller.

2) Keeperspillet må holde det nivået som utgjør gapet mellom suksess og fiasko på den store, store scenen.

les også

Sagosen og Bergerud helter da Norge sa «au revoir» til Frankrike

Etter en magisk aften i Trondheim, der det ble au revoir til stormakten Frankrike, er det selvsagt all grunn til å trekke frem det norske kollektivet.

Men det er nå en gang kombinasjonen av et solid fellesskap og de virkelige enerne som er oppskriften om man vil ta steget helt opp. Og derfor er det så gledelig at de aller beste var nettopp det da det virkelig gjaldt.

Torbjørn Bergerud er veldig ujevn mellom stengene, og fikk ingen god mesterskapsstart mot Bosnia. Men toppnivået har vi sett så mange ganger at den selvtillitsinnsprøytingen han fikk denne søndagen, lover usedvanlig godt for veien videre. En toer i åpningskampen ble fulgt opp av 9 av 10 mulige på VG-børsen, og akkurat den stigningen kan knapt overvurderes i verdi for Christian Berge.

les også

Folkebørsen: Bergerud slo knallhardt tilbake

Men selv om keeperspillet var en usedvanlig viktig faktor for at det endte med den første norske mesterskapsseieren over Frankrike på fire år, etter å ha ligget under til pause, er vi nødt til å dvele ved selveste sjefsduellen. 

Sander Sagosen (24) mot Nikola Karabatic (35).

Den nye mot den gamle vinen.

Nå er det ingen lenger noen tvil om at 1995 i dag er en edlere håndballårgang enn 1984.

Kontrasten mellom hva de to gigantene fikk ut av kvelden skulle vise seg å bli særdeles avgjørende for utfallet. Karabatic har skrevet seg inn med gullskrift i håndballhistorien, men det er ikke lenger noen tvil om at han er detronisert. Det ble feil på feil på feil, og det tålte Frankrike dårlig.

For Sagosen ble det rett på rett på rett.

HERJET: Sander Sagosen scoret ti ganger mot Frankrike. Foto: Bjørn S. Delebekk

Og fortsetter Norge store stjerne som han har startet i de to første kampene, skal du stå opp i otta om du skal utfordre ham i kampen om å bli EM-kongen.

Etter å ha åpnet EM med 12 scoringer mot Bosnia, samt seks assists, var spenningen stor rundt hvordan han ville takle Frankrike. Responsen kunne ikke vært mer suveren.

Mot landet Norge ble knust av i VM-finalen i 2017, ble det Sagosen-show for alle penga. Trønderen endte på 10 mål og syv målgivende, ble totalt toneangivende og belønnes med en nier på VG-børsen for andre kamp på rad.

Det er så lovende, det!

Nå er det gruppefinale mot Portugal før hjemmebanefordelen forsvinner for Norges del. Men i en gren der så lite skiller mellom de aller beste, handler det selvsagt om å spille på seg selvtillit. Her kunne det knapt pekt mer Norges vei enn det gjør akkurat nå.

Med en lagmoral som sitter, en trener som velger rett.

Med en Torbjørn Bergerud som fant seg selv etter å ha gått seg bort ved første forsøk.

Med en Sander Sagosen, som etter to tapte VM-finaler kan være godt i gang med den virkelig store signingsferden. Han er i alle fall på full fart mot å bli EM-kongen.

Herregud, så artig dette europamesterskapet har begynt!

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder