MER TRØNDERSK JUBEL? Samuel Adegbenro ble gratulert av (f.v.) Mike Jensen, Milan Jevtovic og Anders Konradsen etter scoringen i Amsterdam. Nå er det klart for den avgjørende returen på Lerkendal, der en plass i gruppespillet i Europa League står på spill.

MER TRØNDERSK JUBEL? Samuel Adegbenro ble gratulert av (f.v.) Mike Jensen, Milan Jevtovic og Anders Konradsen etter scoringen i Amsterdam. Nå er det klart for den avgjørende returen på Lerkendal, der en plass i gruppespillet i Europa League står på spill. Foto: Bjørn S. Delebekk VG

Skal vi heie på trøndere, liksom?

Bør andre klubbers supportere heie frem Rosenborgs jakt på suksess utaskjærs? Svaret er ja.

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

KOMMENTATOR: Leif Welhaven. Foto: Frode Hansen VG

Følelsesmessig kan det oppleves naturstridig å unne andre norske klubber enn den du heier på suksess.

Særlig vrient kan det være dersom klubben det gjelder, er den rike storebroren.

Les også: VIF-supporter Johan Golden: – Håper ikke på RBK-suksess i Europa

Da blir tankegodset fort omtrent slik, foran kvelden som kan sende trønderne til gruppespillet i Europa League:

«Heie på Rosenborg i Europa? Pøh! Den klubben er bare irriterende god, eller kanskje først og fremst selvgod. Om noen klarer å utfordre dem litt, finner de jo bare frem sjekkheftet og snapper spillere fra de nærmeste konkurrentene, slik at seiershymnen når det edle metallet skal deles ut, forblir en evig trønderrock.

Fy, så irriterende!

Tenk hva som skjer om de slår Ajax, da.

Da blir bare klasseskillet enda større, Kåre Ingebrigtsen enda mer klysete - og flere avdankede dansker med Premier League-erfaring kan hentes inn for å skru ballen i krysset.

Nei, det er da enda godt at klubber som St. Johnstone, Karakükspor, Apoel og Austria Wien har lykkes med å stoppe trøndertoget. La oss heller forbli omtrent like dårlige her på berget, hvor vi jo uansett har nok med oss selv. Så heia motstanderen, for skadefryd er jo også fryd!»

Eller – stopp en hal.

Er det virkelig slik vi vil tenke rundt norsk fotball?

Er det ikke heller sånn at europasuksess for lokomotivet kan være både en inspirasjon og en innsprøyting av litt sårt tiltrengt entusiasme?

At penger inn i RBK også kan få positive ringvirkninger for andre, ved mulighetene det åpner for klubber som måtte selge spillere til dem?

Og er det aldri så lite nærsynt å ikke evne å glede seg over en sterk norsk prestasjon i Europa igjen, dersom trønderne skulle lykkes torsdag kveld.

Med meg skjedde det noe 4. desember 1996. Da befant jeg meg 553 kilometer hjemmefra, på en forblåst flystasjon, som igjen lå en rufsete båttur unna Trondheim.

En ung bærumsgutt med fotballfartstid fra Stabæk, som hadde vokst opp med store doser fordommer mot sodd og skinnvest, var på bortebane på uhorvelig mange plan den kvelden.

Da matchen mellom AC Milan og RBK startet, ønsket jeg disse trønderne nord og ned. For jeg kunne jo ikke heie på noen som palataliserer.

Men så var det noe som vokste frem, i takt med den norske motstandsdyktigheten på mektige San Siro.

Noe handler nok om det overveldende i selve David mot Goliat-opplevelsen, da sjokkseieren ble sikret ved at Harald Martin Brattbakk fant Vegard Heggems hode blant en skokk med italienere.

Men det var også en norsk stolthet som vokste frem, og til og med en fersk fellesskapsfølelse med de overivrige medsoldatene, som plutselig ikke føltes så unaturlig likevel.

Og da sluttsignalet lød, og alt eksploderte i lokale kraftgloser, tok jeg meg i å juble med.

Jeg lurer til og med på om jeg et øyeblikk befant meg midt i en midtnorsk gruppeklem.

Nu vel.

Siden har det gått helt fint å støtte norske klubbers forsøk på å komme seg ut i Europa, uavhengig av klubbpreferanser ellers, uten at det er blitt nødvendig å legges inn for schizofreni-behandling av den grunn.

For, ærlig talt folkens. Norsk fotball renner over av tristesse.

La oss håpe vi får noe å juble for igjen.

Og at det denne gangen er Rosenborg som blir gledesleverandøren.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder