«GULL-KARTET»: Rasmus Ankersen møtte VG i hans leilighet i Queens Gate London. De gule lappene på kartet bak viser hvor Ankersen har besøkt utøvere som har lykkes. Han er kritisk til hvordan barneidretten blir drevet i Norden. Foto: Fredrik Solstad, VG
«GULL-KARTET»: Rasmus Ankersen møtte VG i hans leilighet i Queens Gate London. De gule lappene på kartet bak viser hvor Ankersen har besøkt utøvere som har lykkes. Han er kritisk til hvordan barneidretten blir drevet i Norden. Foto: Fredrik Solstad, VG

Ekspert kritisk til manglende idrettspress fra foreldre

Dansk forfatter reiste verden rundt for å finne «gullgruvenes» hemmeligheter

SPORT

Han har reist kloden rundt for å finne ut hva som ligger bak de aller største idrettsprestasjonene. Rasmus Ankersen (30) mener Norge stiller med handikap.

Publisert:

Dansken har skapt storm i hjemlandet ved å påstå at «det er uansvarlig ikke å presse barna sine».

Nå kommer boken «Hvem blir best?» også i Norge.

- Det er en tendens til å selge drømmen på en falsk forutsetning for folk i Norden. Du kan gjerne gå etter å bli best i verden, men det skal være litt av alt. Full balanse. Vi vil gjerne bli best, men vi vil egentlig ikke betale prisen for det. For det å bli best i verden, uansett i hva, er en kompromissløs beslutning, hevder Rasmus Ankersen - som har planer om et foredrag i Norge.

Stjernetreff

Han møter VG i London. Dansken har base der. Ankersen var fotballspiller, men røk korsbåndet i sin aller første ligakamp for FC Midtjylland som 19-åring. I stedet ga han ut en bok om ledelse da han var bare 22, og kom for to år siden med «The Gold Mine Effect». Nå er den gitt ut i over 40 land.

I løpet av et halvt år levde han på trening med kenyanske og etiopiske langdistanseløpere. Dansken var inne i kjernen av sprintmiljøet på Jamaica.

Ankersen studerte barnefotballen i Brasil og fant ut hvorfor det kommer som mange kvinnelige golf- og tennisspillere fra henholdsvis Sør-Korea og Russland.

Han har blant andre intervjuet løperstjerner som Haile Gebreselassie, Moses Kiptanui og Shelly-Ann Fraser-Pryce.

Han avviser helt at gode idrettsprestasjoner skapes av gode gener hos en hel folkegruppe. Ikke en gang de tynne leggene til afrikanske løpere mener han holder som forklaring.

Men peker i stedet på hard trening, sterke miljøer, spesielle tradisjoner, gode forbilder, pengemangel, dårlige valgmuligheter, gudfaderlignende trenere og en god del gærne foreldre.

Både den sørkoreanske golfsuksessen og den russiske tennisdominansen er totalt foreldredrevet. I Danmark har faren til Caroline Wozniacki fått mye kjeft.

- Når Wozniacki vinner så er faren hennes fantastisk, når hun taper er Piotr Wozniacki selve årsaken. Det er hykleri. De ser bare på resultatene. Faktum er at hun er en enormt velfungerende jente. Hun har vært nummer 1 i verden i to år. Det kan jo hende at faren har vært på sporet av noe, ironiserer han.

Rasmus Ankersen har i likhet med pappa Wozniacki fått mye kjeft i Danmark.

- Er ikke populær

- Jeg er ikke særlig populær i Danmark. Dette har skapt masse røre og negative assosiasjoner. Men kan man presse barna sine på en god måte. I angst for å «pese» dem dårlig, så gjør mange foreldre absolutt ingen ting og lar alt være opp til barnet.

- Mange av dem som har presset på en god måte har fått tett, fantastisk forhold til sine barn. Fordi de har brukt veldig mye tid. Mange på ballettskolen er der fordi deres mor en gang har hatt en ballerina i magen. De er ikke der fordi de har valgt det selv, men utvikler likevel en pasjon for ballett gjennom treningen., mener han.

Rasmus Ankersen mener det er i ferd med å skje noe i pannekakelandet og trekker frem formel 1-talentet Kevin Magnussen, som er på vei inn i McLaren-teamet.

Artikkelen fortsetter under bildet.


Norge har få verdensstjerner som ikke konkurrerer på snø og is. Egentlig bare Suzann Pettersen (golf) og Magnus Carlsen (sjakk) i de virkelig store verdensomspennende sportene.

Ingen av dem kan kalles ektefødte barn av den norske idrettsmodellen: Carlsen spilte NM som 8-åring mens Pettersen deltok i et ungdoms-VM allerede som 13-åring.

- For å bli god i sjakk og golf skal du starte tidlig. Så det krever jo at de har hatt foreldre som har vært med hele veien, mener Ankersen.

Han mener den enorme velstanden her til lands kan være et minus for norsk toppidrett. Den gir ungene mange valgmuligheter og et norsk barn trenger ikke idretten for å gi familien brød på bordet.

Sen spesialisering

- Ja, det er vanskeligere å skape topputøvere i Norge. Dere har ingen naturlige «hull i veien». Jeg prøver å utfordre verdisynspunktet. Hvis du er gatebarn fra Brasil har du en mye sterkere motivasjon for å bli god i fotball enn et barn i Norge har.

Han har regnet ut at brasilianske barn som spiller fotball på gatene når de nødvendige 10000 timene trening allerede som 13-åringer. Veldig få nordiske utøvere når dette nivået på øving før de er i voksen alder.

- Norge er bedre på i sporter som krever sen spesialisering og på ski selvsagt, som det finnes naturlige forutsetninger og kultur for.

Avviser Ankersens fasit

Norges Idrettsforbund (NIF) mener resultatene til den «norske modellen» viser at Ankersens teori ikke holder vann.

- Vi mener at idretten har en verdi i seg selv, utover det å få gullmedaljer. Vi skal legge til rette for dem som vil satse, men også for dem som vil spille breddefotball. Det trenger ikke være en motsetning, sier utviklingssjef for barn og ungdom i NIF, Anja Veum, til VG.

Hun fremhever viktigheten av å gi barn og unge mestringsfølelse.

- Norge lykkes med den tankegangen vi har i dag. Den norske modellen handler om å gi flest mulig et bredt og variert tilbud. De som blir et talent blomstrer etter hvert, sier Veum.

- Er det, som Ankersen sier, vanskeligere å skape toppidrettsutøvere i Norge, fordi vi har det så godt?

- Vi har det veldig bra i Norge, men vi er samtidig den åttende beste nasjonen i verden i vinter- og sommeridretter sett under ett, på toppidrett. Så vi gjør det veldig bra med de forutsetningene vi har i dag, sier Veum.

Her kan du lese mer om