Sjakk-striden: Kuppet måtte kappes

Magnus Carlsen kunne ikke få vinne frem med et udemokratisk kupp. Det betyr ikke at monopol-aktivistene kan senke skuldrene i særlig lang tid.

Monopol-aktivister i og utenfor Sjakk-Norge slapp jubelen løs i sosiale medier søndag kveld, og flere brukte hashtaggen «heiaenerettsmodellen».

Norges idrettsforbund var raskt ute med å se sitt snitt til å gi sjakken en ny mulighet til å forhandle om opptak, mens «verdier» og «ansvarlighet» preger seierherrenes retorikk.

Her er svart-hvitt-synet på «statlig gambling vs ikke-statlig gambling» fortsatt like fremtredende, og triumfen vil bli dyrket for alt den er verdt langt inn i fremtiden.

Men hva var det som egentlig gjorde at utfallet ble så klart?

Uavhengig av dette valget, lever monopolet på lånt tid. Det er rett og slett en konsekvens av samfunnsutviklingen, der Norsk Tipping umulig kan holde posisjonen med kommende generasjonsskifter.

Men det som er et litt mer åpent spørsmål, er om den konkrete sjakksaken faktisk ble en litt unødvendig lissepasning fra Magnus Carlsen til nei-siden ved denne korsveien.

Hva hadde skjedd dersom han hadde tydd til litt mindre drastiske virkemidler? Hadde vi fått denne voldsomme mobiliseringen dersom han ikke hadde prøvd å kuppe utfallet ved å betale for andres medlemskap?

Og hva er det da egentlig som vekket dette voldsomme engasjementet for å si nei til 50 millioner kroner?

Er det kjærligheten til staten som spillarrangør?

Eller er det rett og slett en reaksjon på at demokratiske spilleregler som Sjakk-Norge ville ha seg frabedt?

For å sette det hele på spissen, midt i monopolistenes jubeldans: Er det tenkelig at en del av dem som stemte nei, gjorde det fordi de ikke likte hvordan denne saken ble håndtert, men at de ikke nødvendigvis ser for seg enerett på spill til evig tid?

La oss si at Sjakk-Norge tusler videre uten penger, det kommer nye forhandlinger - og et forslag som fremmes på en kommende kongress, som er mer demokratisk fundert. Er det gitt at «heia enerett!» vil møte like mye velvilje da?

Det er det ikke lett å si noe sikkert om. Men det som fremstår åpenbart, er at det neppe er den helt store sorgen hos bettingselskapet som fikk tommelen ned.

De slapp å betale 50 millioner kroner, har fått en masse oppmerksomhet om merkevaren sin - og vil i enkelte miljøer stå igjen som «den gode giver som ble avvist». Det er ikke nødvendigvis noe kriseutfall sett med de brillene.

Og mens kongens bettingkamp falt på sjakkbrettet denne gangen, er det bare å stålsette seg for neste angrep mot en ordning alle egentlig bør forstå at ikke vil kunne vare.