INTERN MOTSTAND: Tom Tvedt og NIF-toppene er varme forsvarere av dagens finansieringsmodell. Men i egen organisasjon er meningene delte om hvordan idretten bør tilføres penger fremover. Foto: Ruud, Vidar / NTB scanpix

Sjokktall fra innsiden

Det er virkelig grunn til å sperre øynene opp for hvor mange idrettsledere som ønsker å skille seg fra gamblingpengene.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

Utad har mantraet fra toppledelsen vært at “idretten står samlet”, og at bevegelsen er best tjent med at den Norsk Tipping-baserte finaniseringsmodellen videreføres.

Nå viser det seg, i nok en sak, at idretten slett ikke går så i takt som det gjerne yndes å fremstille det som.

I dette spørsmålet dreier deg seg ikke om en liten gruppe dissidenter.

Tallene i VGs undersøkelse viser at 60 prosent av idrettslederne som har svart, vil forandre grunnprinsippet for hvordan idretten tilføres penger:

Adjø til tippepenger, hallo til midler bevilget over statsbudsjettet.


64 PROSENT: Idretten får det aller meste av tippeoverskuddet. Men hva skjer når overskuddet synker? Foto: Kallestad, Gorm / NTB scanpix


Utfallet er overraskende, oppsiktsvekkende og bør snarest utløse en større debatt, som en del av moderniseringsprosessen som må i gang.

I dag er bærebjelken at nær to av tre overskuddskroner fra Norsk Tipping går til idrettsformål.

Sett med idrettens briller er det en ordning med både positive og negative sider.

På pluss-siden har det sikret en forutsigbarhet, ved at idretten har vært vernet mot en direkte prioriterings-konkurranse med andre samfunnsnyttige formål.

På minussiden har de tette båndene til pengespill vært vanskelig å forsvare retorisk, for også gambling i statlig regi har negative sider og avhengighetsproblematikk.

TIDEN FORANDRER SEG: Utenlandske spillselskaper gjør alt for å trenge seg inn i markedet, som ikke lenger preges av at folk «leverer tippelappen inn hver onsdag». Foto: Mikalsen, Helge


Det har også satt i idretten i en vanskelig situasjon i de evige diskusjonene for og mot lisens for utenlandske spillselskaper. Og det kanskje aller største problemet: Uansett om man liker det eller er ei, lever hele monopol-modellen på lånt tid.

Strengt tatt er det idrettspolitiske ordskiftet om dette litt snodig, fordi to diskusjoner i praksis ofte er blitt sauset sammen.

For er det ikke lurt å skille litt her?

Ett spørsmål er om Norsk Tipping bør bevare dagens formelle monopolstatus, eller om den nye kulturministeren har rett i dagens politikk er preget av naivitet.

Et annet spørsmål er om overskuddet fra statlige spill bør disponeres slik det gjøres i dag.

Det er et retorisk blindspor å ta for gitt at det må være sammenheng mellom spillmonopol og hvordan idrettsformål finansieres.

Selvsagt kan det tenkes at monopolet bevares, mens overskuddet fra tipping går inn i den store felleskassen, og det er opp til politikerne gjennom budsjettvedtak å finne ut hva og hvor mye som skal komme idretten til del.

Her kan man ha ulike meninger om hva som er best.

Jeg mener at det er etisk riktig, slik situasjonen er nå, å kjempe for å holde en kynisk bettingindustri på avstand.

Men jeg er langt fra like overbevist om at koblingen mellom Norsk Tippings overskudd og idrettsformål er den beste modellen.

En oppside ved å velge statsbudsjettet er at det kanskje vil tvinge frem en mer aktiv debatt om idrettspolitikk, der det også finnes en potensiell gevinst.

Får vi en tilstrekkelig debatt-dyktig idrettsledelse på plass, er det for eksempel gode muligheter for å selge inn at det trengs større bevilgninger til idrettsanlegg.

Dette er et felt der usikkerheten om fremtiden er stor, men hvor det eneste sikre er at forandring er på vei.

Idrettens “plan A” er å håpe på at dagens system fortsetter.

På lengre sikt kommer ikke det til å skje.

Derfor er det lurt å ta intern uenighet på alvor, i stedet for å late som man er en eneste stor siamesisk tvilling, og tenke så det knaker på hvordan “plan B” kan fungere best mulig.

Foto: Mikalsen, Helge

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder