FOREGANGSKLUBB: Lene Mykjåland (nr. to t.h.), Marita Skammelsrud Lund, Isabell Lehn Herlovsen og Ingrid Moe Wold fra LSK Kvinner feiret etter cupfinalen på Telenor Arena. Men fremtiden ser ikke like lys ut på Romerike. Foto: Lise Åserud NTB scanpix

Kommentar

VG-sportens kommentator: Står i gjeld til jentene

Dersom ren markedstankegang skal telle, er det liten grunn til å gi kvinnefotballen et økonomisk løft som monner. Men Norges Fotballforbund skal ikke bare være et konsern.

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

KOMMENTATOR: Leif Welhaven. Foto: Frode Hansen VG

Norsk idretts største, rikeste og mektigste særforbund er big business.

Der man tar seg råd til å ha rundt 15 ledere med millionlønn.

Hvor nesten 100 millioner er brukt til Per-Mathias Høgmos havarerte landslagsprosjekt - før etterlønnen er regnet med.

Og der sparebluss ikke er den første assosiasjonen som popper opp i hodet, om man tenker på lederkulturen som har preget organisasjonen over tid.

LES OGSÅ: Charterfly og egen kokk

Men NFF handler også om så mye mer enn forretninger. Om å forvalte verdier, inkludert de som ikke automatisk kan plasseres i et regnestykke.

Som tilliten fra de frivillige på grasrota.

Som å få muligheten til å glede seg over alt det fantastiske fotballen tilbyr, om du har talent eller trebein, om du er ung eller gammel.

Og der de som kan bli virkelig gode bør få sjansen til nettopp det - uavhengig av om man er gutt eller jente.

Akkurat her er det grunn til å stoppe opp litt - og reflektere over hva slags organisasjon Norges Fotballforbund bør være.

* En der den økonomiske kjøttvekten råder, og det dyrkes frem en mest mulig lineær sammenheng mellom penger inn og penger ut?

* Eller en som tenker videre, og lander på at man kanskje får mer igjen av å fordele midler også ut fra andre kriterier enn det som følger av et rent kapitalistisk resonnement.

Dersom man forelsker seg i tallene, har kvinnefotballen lite å fare med i kampen for en større del av kaken. Toppserien sliter med å lokke til seg både sponsorer og publikum.

Trolig må antallet lag ned.

Det er uansett selvsagt for lettvint å legge all skyld på forbundsledelsen for at ikke klubbene har skapt et produkt som ansees som attraktivt av flere.

Til sammenligning har toppfotballen på herresiden, til tross for at det sportslige nivået åpenbart er diskutabelt, klart å gjøre seg attraktiv nok til at 2,4 milliarder kommer inn gjennom tv-avtalen i løpet av de neste seks årene.

Og selv om det tidvis er mange ledige seter på norske tippeligaarenaer, er det hevet over tvil at tilskuerinteressen er mye større enn på damesiden.

I dette landskapet er det forbundstoppenes oppgave å foreta noen overordnede valg. Toppfotballmessig har det vært å bruke rundt 10 ganger mer forbundspenger i året på herrer enn på damer - med en hovedbegrunnelse om hvor pengene stammer fra.

Spør du Morten Pedersen i Dagbladet, er prioriteringen helt grei. Bruk penger på de beste kvinnelige spillerne og på landslag, så er kravet om satsing oppfylt, for klubbfotball bryr ikke folk seg om uansett, når det er kvinner som spiller.

Men er verden egentlig så enkel?

Selvsagt er det i klubbene, der spillerne er dag ut og dag inn, at den viktigste fremgangen skapes. For det er ikke likegyldig om det er mulig å bli kjøpt fri fra jobb for å trene, eller om rammene utenfor banen er kompatible med å satse det som kreves for å bli best. Og med bedre tilrettelegging hadde vi kanskje ikke sett spillere som Marita Skammelsrud Lund og Marit Sandvei gi seg før de fyller 30?

Selv om Per Ravn Omdal og flere andre tidligere NFF-topper har gjort enormt for kvinnefotballen, er det også en side av historien at pionerene over lang tid måtte kjempe mot nedsettende innad i eget forbund.

Dette har dagens regime selvsagt ikke har ansvaret for, men det går kanskje an å spørre om ikke norsk fotball står i en viss gjeld til jentene?

Det er også grunn til å minne om at kvinnefotballen er ung. Og at det er en rivende sportslig utvikling, der et tidligere merittert landslag sakker akterut, og de få rike klubbonklene som finnes er i ferd med å få nok.

Skal trenden snus, er det vanskelig å se andre løsninger enn at fotballforbundet spytter inn mer penger enn i dag.

I klubbene.

I hverdagen.

For en neste Ada Hegerberg eller Caroline Graham Hansen utvikles ikke av seg selv. Og rike onkler kan ikke løse alt.

Det er bare 40 år siden kvinnene vant kampen om å bli innlemmet i «fotballfamilien». I dag er det over 110.000 kvinnelige fotballspillere. Det bør fotballtoppene se verdien av å satse videre på .

Uansett hvordan det ser ut i excel.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder