SAMMEN INN: Utøvere fra nord og sør marsjerte sammen inn – under felles flagg- under OLs åpningsseremoni.
SAMMEN INN: Utøvere fra nord og sør marsjerte sammen inn – under felles flagg- under OLs åpningsseremoni. Foto: ARIS MESSINIS / AFP

Skal vi like eller mislike disse lekene?

SPORT

PYEONGCHANG (VG) Jo, det er fullt mulig å elske OL og mislike IOC ...

kommentar
Publisert: Oppdatert: 10.02.18 09:46

Så er ventetiden endelig over.

Her i Pyeongchang, få mil fra grensen til Nord-Korea, er verdens ypperste vinteridretts-elite samlet.

Festen er i gang.

Men opptakten til det som skal skje i to og en halv uke, har vært preget av alt annet enn den herlige idrettsgleden vi har i vente.


I spennet mellom alt som er fælt og det som garantert blir fantastisk, er det derfor en utfordrende øvelse å justere temperaturen på OL-feberen.

Hvordan bør en idrettsglad befolkning egentlig vekte det staselige mot det stusslige?

Trolig er løsningen en ekstremvariant av å ha flere tanker i hodet samtidig.

For eksempel var antrekket til de koreanske utøverne svart og hvitt da de marsjerte inn under åpningsseremonien, men substansen i selve gesten er ingen av delene:

Er det et lettkjøpt og uforpliktende propaganda-fremstøt fra Kim Jong-un å plutselig vise seg som en OL-venn? Ja, etter all sannsynlighet.

Skal den olympiske idé og fellesskap likevel ha ros for å tidvis spille en oppmykende rolle i storpolitikken? Ja, etter all sannsynlighet.


Men dualismen stopper ikke her.

Hva slags fest blir så dette, under de forutsetningene som nå råder i internasjonal idrett?

I den koreanske vinterluften er temperaturen heldigvis blitt mer menneskelig, slik at de nyinnkjøpte støvlene, som skal tåle 45 blå, kanskje ikke blir så nødvendige likevel.

Men på en del andre områder er gradestokken betydelig på minussiden.

I hvilken grad skal alt det «utenomspor-sportslige» få legge en demper for opplevelsen de neste dagene?

Skal vi lytte til dem som sier at gleden ved OL er død, at korrupsjon, doping og det virkelighetsfjerne gubbeveldet i IOC har ødelagt for mye av det de olympiske idealene er tuftet på?

Skal vi bruke alle kreftene på å irritere oss over at et systematisk russisk bedrag ikke fikk større konsekvenser, enn at de indirekte får bruket eget landsnavn?

Skal vi lytte til det russiske sinnet om at individer ofres, uten spesifikke bevis mot hver enkelt?

Hvor mye krefter bør brukes på den uendelige diskusjonen om omdømmeeffekten av den norske klokkertroen på å bruke akuttmedisinsk utstyr på toppidrettsutøvere?

Eller skal vi bare la alt som er negativt og diskuterbart bare fare, og utelukkende fokusere på at nå er det gullparty?

Glemme alt grums, og kun «konse» på nasjonalfølelse og fellesskap, på den måten bare virkelig store idrettsprestasjoner kan føre til?

Skal all oppmerksomhet fremover være hyllester av Bjørgen, Klæbo, Svindal, Falla, Lundby, Lorentzen, Sundby, Tande, Schmid, eller hvem det nå måtte være som til slutt sørger for å fylle gullkolonnen i medaljestatistikken?

Eller i verste fall gråte noen rent sportslige tårer, da, om gullet glipper på oppløpet, men der fokuset er sport-sport-sport.

Svaret er vel at begge ytterpunktene blir feil.

Det er tid for en Ole Brumm-variant de neste dagene.

Det er for mye som er alvorlig og trist ved utviklingen internasjonalt, som for eksempel vilkårene til antidopingarbeidet, til at disse aspektene bør skyves under teppet.

Men samtidig blir det selvsagt helt feil å ikke tillate seg å glede seg over alt vi har i vente i over to uker.

For selv om utfordringene er mange, må vi aldri glemme at idrett er et lim for oss nordmenn, og at det slett ikke blir større enn vinter-OL for en vinternasjon som vår.

Derfor skal vi juble, vi skal heie, vi skal hylle, vi skal håpe.

Og vi skal forhåpentligvis oppleve en historisk gullfangst her i Sør-Korea.

For juksemakere og maktgriske herrer skal ikke få frata folket gleden over at en gigantisk idrettsfest er i gang.

Her kan du lese mer om