SYK AV JAGET

Da pappa skjønte hva som var galt med Christiane, innså han: Denne historien folk høre.

  • Yasmin Sunde Hoel
  • Anders K. Christiansen
  • Sindre Øgar
  • Camilla Vesteng
  • Espen Rasmussen (foto)
Publisert:

Det er en av disse kalde vinterdagene i bilen på vei til skirenn, og Christiane Honerud Olsen kjenner at nå skjer det igjen.

Hele kroppen spenner seg. Tenåringen er så nervøs at hun til slutt skjelver i bilsetet.

Så mye gruer hun seg til å gå skirenn, og til at andre skal se henne i den. Den tynne, nesten gjennomsiktige trikotdressen. På denne tiden kan bare tanken få henne på gråten.

Senere skal det også gjøre henne alvorlig syk.

Helt uten at noen skjønner at det skjer.

Det ulmer i Idretts-Norge om dagen.

I mange tiår har ekspertene ropt varsku om spiseforstyrrelser i idretten generelt, og langrennssporten spesielt.

Likevel ser problemet ut til å øke.

Nasjonalidretten vår er syk, blir det sagt.

På toppen har stjerner som amerikanske Jessica Diggins vært åpne om egne problemer.

Men det er de unge som ser ut til å slite mest.

Sånne som Christiane.

For henne gikk det helt galt.


Vekten ble kommentert

– Jeg synes fortsatt det er vondt å tenke på at dette skjedde med meg, sier Christiane Honerud Olsen, sittende i sofaen i leiligheten hun leier i Drammen sentrum.

– Jeg er ikke noe offer, men det skjedde noe med meg som er helt reelt. Om det kan hjelpe at jeg forteller, så gjør jeg gjerne det, sier hun.

Hun vokste opp i en erketypisk norsk langrennsfamilie.

I Drammen og Mjøndalen vet mange hvem Olsen-slekta er, for nesten alle er skifolk. Faren Geir har trent langrennsløpere i området i 30 år, inkludert alle de tre barna.

Kursen blir staket ut tidlig.

Christiane går sin første skitur som treåring, og siden handler livet mest om det. Forbildet til alle i slekta er fetteren Trond Iversen, han som vant sprintverdenscupen i 2002.

Med faren som ivrig trener legges det planer for Christiane, og målet er klart. Hun vil bli god, hun også.

I starten fremstår hun som et naturtalent.


Men allerede i barndommen er det noe som murrer: Christiane syns hun ser annerledes ut. Hun tenker ofte på det når hun reiser rundt på renn og samlinger, eller når hele den veltrente skifamilien hennes er samlet, at hennes kropp er bygget på en annen, grovere måte.

Det er i alle fall det hun tenker selv.

Noen ganger tolker hun også ting som blir sagt som bekreftelser på at hun er for stor. Som spørsmål om hun trenger en porsjon mat til, og kommentarer om at hun har gått opp eller ned i vekt, selv om hun i ettertid tenker at alt neppe var ment negativt.

– Men jeg var ung og allerede ganske usikker, så alt sånt kunne trigge meg, forklarer hun.

Det er uansett her det starter.

En spiseforstyrrelse kommer gjerne snikende over tid. Sjeldent er det bare én grunn til at det skjer.

Christiane er 12 år den første gangen hun kikker seg i speilet og tenker at hun spiser jo kanskje litt mer enn andre.

Gjør hun ikke?


– Dramatisk

– Det blir bare verre og verre og verre, mener professor Jorunn Sundgot-Borgen.

Det har gått 37 år siden hun dukket opp i mediene og advarte mot spiseforstyrrelser i langrennssporten for første gang.

Siden har hun gjentatt budskapet. Gang på gang.

Hva er det med langrenn?

– Jeg mener at det er en kombinasjon av mangel på vilje til å ta innover seg alvoret, mangel på nødvendig åpenhet og mangel på kompetanse. Det er for mange som ikke ser eller innrømmer alvoret. De tror fortsatt at dette er overdrevet, sier Sundgot-Borgen.

På slutten av 80-tallet gjorde hun en undersøkelse som viste at 33 prosent av utøvere i utholdenhetsgrener, inkludert langrenn, hadde en form for spiseforstyrrelse.

I 2005 lå tallet fortsatt på 30 prosent, ifølge hennes egen doktorgradsavhandling.

Idet kalenderen viser 2021 er det liten grunn til optimisme, skal vi tro Sundgot-Borgen:

– Jeg vil påstå at det er verre enn det i langrenn nå. Jeg skjønner godt foreldre som engster seg, sier Sundgot-Borgen, som snart skal publisere ferske tall på temaet.

Sundgot-Borgen snakker om å spille rulett med helsen til unge utøvere. Og hun snakker om utøvere som tror de blir friske den dagen de slutter med langrenn.

Det blir slett ikke alle.

28 prosent av utøverne som fikk diagnosen spiseforstyrrelse var fortsatt syke 15–20 år senere, viser tall Sundgot-Borgen har hentet inn.

Professoren mener bare ett ord beskriver situasjonen presist nok:

– Det er dramatisk, sier hun.


Hvisket om vekt

Det er når puberteten kommer alt snur.

Christianes kropp forandrer seg, og samtidig blir resultatene dårligere.

Hun er vant til å farte rundt på skirenn med faren og være «hun som er ganske god, datteren til Geir», han som alle kjenner.

Det er alltid de to. Han filmer når hun trener, peker og viser, og han er den som sier at jo da, du klarer den siste intervallen. I dag også.

Christiane blir så stolt når de gjør det bra.

Nå som det går dårlig, merker hun hvor mye anerkjennelsen og mestringsfølelsen fra langrenn har betydd.

Hvor skal hun få det fra nå?

På skisamlinger legger hun merke til at samtalene iblant kan handle om matinntak og vekt. Hun hører noen ganger at vekt blir satt i sammenheng med prestasjon.

Vennene hun har i skiklubben i Mjøndalen og på toppidrettslinjen i Drammen har et avslappet forhold til mat. De spiser, trener og koser seg, men på samlinger kan jentene hviske om hvem av konkurrentene som har blitt tynnere siden sist.

– Det var gjerne snakk om at den eller den spiste bare ett eple om dagen, eller bare ett knekkebrød. Det var ikke mye snakk om det, men vi som var i miljøet kunne snakke om at «nå er hun blitt skikkelig tynn, og nå går hun fort på ski», husker hun.

– De andre kunne si «herregud, at det går an å bare spise et eple?» Det skal sies at de løperne som spiste så lite sluttet gjerne å gå skirenn ganske fort. Men jeg tenkte likevel inni meg: Skulle ønske jeg også fikk til det der.


Det er nå hun begynner å grue seg til å gå skirenn.

Hun sliter allerede med voldsom prestasjonsangst, og på toppen av det hele har hun begynt å kvi seg for å ta på den tynne, trange trikotdrakten.

Hun vil ikke at andre skal se på henne. Hun går ikke lenger fort på ski.

Og inne i hodet er det en stemme som sier at hun er jo for stor.


Bekymret for 14-åringen

De er mange som hører den stemmen.

I fjor mottok Sunn Idrett 215 henvendelser knyttet til spiseforstyrrelser.

Økningen fra året før pandemien, er stor: Det kom 67 prosent flere henvendelser via chat, i tillegg til 86 prosent økning i henvendelser på e-post og telefon.

Det er de unge som tar kontakt.

De mest sårbare.

– Hvis du skal finne unge mennesker med spiseforstyrrelser i Norge, så skal du gjerne gå til idrettene våre, sier Finn Skårderud.

Han er lege og psykoterapeut på Villa Sult i Oslo. I et kvart århundre har han jobbet med idrett og spiseforstyrrelser.

Skårderud er godt kjent med utfordringene innen langrenn. Han er ikke mest bekymret for de beste. De har et støtteapparat rundt seg.

– Men jeg er kjempebekymret for 14-åringen som har en entusiastisk trener som vil vel, og kanskje er den treneren mor eller far, men som ikke har tilstrekkelig kompetanse på hva en tenåringskropp i puberteten er for noe, sier han.


Kalorier og matplaner

– Jeg kan ikke skylde alt på langrenn for hvordan ting ble. Men at det var der det startet, det var det, sier Christiane.

Som femtenåring begynner hun å gå til en kostholdsveileder. Der lærer hun om kalorier, matplaner og vektnedgang.

Det er akkurat som en lyspære blir tent: Nå forstår Christiane hvordan man blir tynn.

Ingen skjønner hva som er i ferd med å skje, for hun sier ingenting til noen. I alle fall ikke til trenerpappaen, som bare vil hennes beste, som bare tror datteren vil ha litt hjelp med kostholdet.

Sunn og riktig mat er jo tross alt viktig for å prestere.

Han er heller ikke, som Christiane sier, verdensmester i å snakke om hva som foregår på innsiden, hverken i rollen som trener eller far.

– Han var litt sånn «kan du ikke ta deg sammen, gi litt mer blaffen og ikke tenke så mye på de tingene», sier hun og smiler.

Hverken faren eller andre skjønner at Christiane er i ferd med å bli syk.

Og at sykdommen er livsfarlig.


Som en rus

Christiane gir seg med langrenn da hun er 17 år. Ingenting ved idretten er gøy lenger.

Det er etter dette spiseforstyrrelsen virkelig blomstrer.

På det verste spiser hun bare to knekkebrød og kanskje et egg om dagen. Hun trener morgen og kveld, og går minst én lang tur i tillegg.

Å sulte seg blir som en rus. Det gir en avhengighetsskapende mestringsfølelse å stå imot maten.

På dagtid nyter hun alle rosende kommentarer om at hun har slanket seg. «Du ser sunn ut», er det noen som sier.

På kveldstid står Christiane foran speilet og ser at hår og øyenbryn bare detter av.


Etter mange måneder med ekstrem sulting utvikler spiseforstyrrelsen seg til bulimi.

Hver dag har hun ett mål: Å skaffe seg nok tid alene til å spise og kaste opp.

Hun handler inn mat og håper ingen ser henne. Hun har så mange ritualer, de kan ta timer å gjennomføre.

Årene bare går.

Moren spør flere ganger om hun spiser nok. Venninner også. Christiane klarer å berolige dem.

Hun lurer alle.


Helse-rulett

Jorunn Sundgot-Borgen blir helt frustrert når hun tenker på alle som har det som Christiane. Hun kan til og med bli sint.

Hvorfor skjer det så lite, spør hun seg.

– Det er klart det er et ledelsesansvar. Vi må igangsette forebyggende tiltak som vi vet fungerer! sukker hun.

– Og der vi ikke vet nok, må det forskning til. Det må være spesifikke tilnærminger. Du bruker ikke samme skadeforebyggende program på en alpinist som du gjør på en ballettdanser. Det må være spesifikt for langrenn. Utøverne og trenerne må få kompetanse.

– Og foreldrene er sentrale her. Det samme er mediene.

Hun er redd det ikke blir tatt på alvor nå heller. Selv om det kimer i krisetelefonene landet rundt.

– Da spiller man virkelig rulett med helsen til mange unge gutter og jenter, sier hun.


Innrømmelsen

En dag bare står han der. Han som skal komme til å se akkurat hvem Christiane er, på alle måter.

Marco Priis Jørgensen er dansk, og fotballkeeper i eliteserieklubben Mjøndalen. Han og Christiane blir kjærester, og etter at de flytter sammen forstår han at noe er alvorlig galt.

– Jeg fortalte alt. Marco ble akkurat den jeg trengte. En enorm trygghet og støtte. Jeg fikk lov til å bare ligge i armkroken hans og gråte, og han sa til meg at det var helt i orden at jeg var meg, og at jeg var som jeg var, forteller hun.

Det er kjæresten som drar til Christianes foreldre og forteller at datteren deres er veldig syk.

Og det er slik Geir Olsen, Christianes far og trener gjennom alle disse årene, forstår det.

Akkurat hvor lite han har forstått.

Han, som har trent langrennsutøvere i 30 år, og som har visst godt at det finnes en fare for spiseforstyrrelser, greide ikke å skjønne at det rammet hans egen datter. Han så ikke signalene, og det gjør bare vondt.

I tiden etter går det gradvis opp for ham:

Det her bare andre få høre.

Foreleser om datteren

– Det Christiane fortalte ... Det var en aha-opplevelse. Jeg lærte så mye, sier Geir Olsen.

Det er seks år siden den dagen Christianes kjæreste dro hjem til ham og kona for å fortelle hva som egentlig foregikk.

Nå sitter far og datter i sofaen hjemme hos Christiane. Hun er blitt 27 år og jobber som lærer på en skole i Drammen.

– Hvis du hadde snakket med pappa om dette for fire år siden, så hadde det vært noe helt annet. Men han har vært på en liten reise, både han alene og vi sammen, sier Christiane og flirer.

De siste årene har de brukt på å forstå. Både hverandre, og hvorfor ting ble som de ble.

– Det har vært mange samtaler mellom meg, mamma og pappa. Vi har ikke hatt den ene, store, oppklarende samtalen, men mange samtaler, noen vonde og såre også, sier Christiane.

– De to siste årene har vi klart å snakke om det som vi gjør nå.


Faren er fortsatt langrennstrener i Mjøndalen, og på toppidrettslinjen ved den videregående skolen.

Den siste tiden har han begynt å forelese om noe nytt for de unge skispirene der:

Historien om hans egen datter.

– Jeg forteller om den i alle sammenhenger hvor jeg føler det er det behov. Den egenerfaringen tror jeg de fleste lytter litt ekstra til, sier han.

– Hva sier du til dem?

– Jeg har gått i fella. Og datteren min har gått i fella. Ikke gjør den samme feilen, du eller dere.

Han forteller om den unge jenta som selv hadde skjønt at langrenn var helt feil for henne, uten at han hverken lyttet eller forsto.

Han forteller at hun fikk alvorlige spiseforstyrrelser, og at han ikke forsto det heller.

Han synes begge deler er viktige å snakke om. Hvorfor så han det ikke?

– Kanskje kan man lære noe av at jeg ikke så det? spør han.

Skulle ønske noen så

Det er noe sånt han vil formidle. At signalene ungdommer gir ofte er små, og at ordene de bruker kanskje ikke er de samme som voksne ville brukt.

Han lurer jo, han også.

– Kunne jeg, med det jeg vet nå, sett signaler hos Christiane? Kanskje. Men jeg kan ikke si det bastant. Jeg burde kunnet mye mer om det som trener. Vi kan for lite, sier han, og legger til:

– Det er også et tabu liggende over dette.

Den erfarne treneren legger ikke skjul på det. Det er for mye spiseproblemer i idretten.

Han har sett det med egne øyne. Jenter og gutter. Unge og eldre.

– Det er ingen hemmelighet. Så er det alltids mange grunner til at folk får det, sier han.

Selv om Christiane ikke mener langrenn var hele årsaken til at hun ble syk, så kjenner hun på bitterhet over at ingen plukket det opp.

– Jeg er ikke sur på langrennsmiljøet, men skuffet, kanskje. Det er jeg.

– Hva er du skuffet over?

– Jeg ser det fortsatt i dag. Hva blir gjort for at man ikke skal få en spiseforstyrrelse? Er det noe i det hele tatt? Det tror jeg ikke. Etter man har hørt om så mange tilfeller, stort og smått. Da synes jeg det er skuffende, sier hun.

– Jeg er også litt frustrert når jeg tenker på at jeg følte det ikke var noen jeg kunne si det til. Jeg ønsket meg en voksenperson, et trygt sted å sparre. Jeg trengte å bli sett.

– Hvordan er det å høre at det fortsatt er mye spiseforstyrrelser, og at det til og med kanskje øker?

– Jeg blir paff, men ikke overrasket. Det er trist. Det er derfor jeg blir så engasjert når jeg blir spurt, sier hun.

Professor Sundgot Borgen er overbevist om at det kan utgjøre en forskjell at slike som Christiane forteller.

– Det er kjempebra. Dette høres ut som en helt klassisk historie. Dessverre, sier hun.

Gir faren råd

Christiane og faren får ikke gjort noe med fortiden.

Men kanskje kan de gjøre litt med fremtiden?

– Vi er blitt litt sparringpartnere, sier Christiane.

Nå hjelper hun faren hvis han trenger råd om sine unge utøvere.

– Det er fint. Det får meg til å føle at jeg kan være litt til nytte, sier hun.

I tillegg har hun startet en Instagram-konto, og der har hun kommet i kontakt med andre som sliter. Hun har også fortalt historien sin i lokalavisen Drammens Tidende.

– Tror du faren din kan være i bedre stand til å plukke opp en ung deg nå?

– Ja. For han har stilt seg slike spørsmål nå: Kan det være at den personen sliter med noe? Det kan handle om andre ting enn mat og kropp også. Sånne spørsmål stilte han ikke før. Han så ikke etter det heller, slik jeg opplevde det. Men nå er jeg veldig stolt av arbeidet han gjør og heier på ham.

Faren kaller det for hans nye kampsak.

Han er en av dem som kjemper for at langrennssporten skal få større variasjon i løypeprofilene, for han mener det vil gjøre at flere kroppstyper kan hevde seg.

Og han er så stolt av datteren at han blir grumsete i stemmen når han prøver å snakke om det.

– Jeg er så imponert over at hun vil prate om dette. Jeg tror ikke folk skjønner hvor tøft det egentlig er. Det er nesten ikke mulig å forstå, sier han.


Begynner å bli bedre

Med hjelp av en coach har Christiane tatt tak i problemene.

– Det å kontrollere matinntak og vekt ga meg mestringsfølelse da jeg ikke kunne styre hverken prestasjonen min eller responsen fra omverdenen, sier hun.

Noe som hjalp, var å sette seg inn i de enorme helsefarene hun utsatte kroppen for.

I dag gjør disse henne skremt.

– Det er rart å tenke tilbake. Det var så destruktivt. Jeg får bare lyst til å gå tilbake og gi meg selv en klem, sier hun.

På spørsmål om hvordan hun har det nå, sier hun at hun «har sykdommen latent».

«Frisk» er et ord som er vanskelig å bruke om en sykdom som sitter i hodet, også når man ikke gjør de syke handlingene.

– Men det siste året har vært bra. Så det er rimelig ferskt. Det har vært mye jobb og arbeid for å komme hit, sier hun.

Hun ble ikke langrennsløper. Men hun er endelig på vei til å få det livet hun egentlig ville ha.


Dette sier Skiforbundet

– Vi vet det er relativt høy forekomst av spiseforstyrrelser hos unge mennesker som driver konkurranseidrett. Det er en krevende utfordring, og at disse også finnes i langrenn er naturlig. Derfor har vi tiltak for å forebygge og redusere spiseforstyrrelse, sier langrennslandslagets medisinske ansvarlige, Øystein Andersen.

Ett av disse er «Helseattestordningen» som ble laget i 2014.

– Vi har konstant fokus på å forebygge spiseforstyrrelser via helseattestordningen og samtidig utvikle denne, sier Skiforbundets utviklingsansvarlige, Brit Baldishol.

– I samarbeid med Sunn Idrett ønsker vi å bidra til at både unge og eldre utøvere kan utøve sin idrett på en sunn måte. Skiforbundet langrenn ønsker åpenhet rundt temaet spiseforstyrrelser, og har dette som en del av kursinnholdet i «Trenerløypa» med både e-læring fra Sunn Idrett og foredrag. Spiseforstyrrelser har også gjentatte ganger vært tema under langrenns webinarer de siste 18 månedene, sier hun.


Har du en mistanke om at du selv eller noen du kjenner sliter med spiseforstyrrelser? Ring 22 94 00 10, informasjons- og krisetelefonen til Spiseforstyrrelsesforeningen.

Publisert:

Mer om

Langrenn

Ski

Bulimi

Anoreksi

Kropp

Finn Skårderud

Rik artikkel

Flere artikler

  1. Christiane møtte ski-toppene: – Jeg tenkte at «jeg er for stor»

  2. Slo alarm om spiseforstyrrelser i idretten: – Manglende respons

  3. Spisekrisens truende taushet: Ordet og bordet henger sammen

  4. «En evig skyggeside»

  5. Skisporten har en syk side