President Tom Tvedt (t.h.) og generalsekretær Inge Andersen (t.v) er nå på idrettsstyremøte i Førde. Her er de på et stevne i 2012. Foto: Ole Kristian Strøm

Kommentar

Den store presidentprøven

VG-sportens nyhetsleder kommenterer

Tom Tvedt kan ikke både stå i spissen for en
åpenhetsreform i norsk idrett – og samtidig forsvare at den øverste administrative sjefen får hemmeligholde egne disposisjoner. Det er på tide å ta et viktig valg.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

I utgangspunktet er det lite som tyder på annet enn at Tom Tvedt er en god mann for norsk idrett.

Mannen er to meter med glødende energi. Han ivrer for bredden og toppen, for de funksjonsfriske og utøverne som ikke lar seg stoppe av fysiske eller psykiske problemer.

Nettopp fordi engasjementet er så genuint, har presidenten også gjort seg populær i store deler av idrettsbevegelsen etter tiltredelsen sommeren 2015.

Nå settes Tom Tvedts lederskap på prøve.

KOMMENTERER: Leif Welhaven, nyhetsleder i VG-sporten. Foto: Vg VG

Han kom skjevt ut i åpenhetsdebatten, og evnet senere ikke å ta seg inn. Og det til tross for at han fikk to sjanser av kulturminister Linda Hofstad Helleland til å gi folket et reelt transparent system i norsk idrettsledelse.

SJEKK DENNE: Tidsgrensen er meningsløs

Det er pinlig for en president å måtte stå skolerett for statsråden, og bli pålagt å innføre åpenhetssystemer han ikke evnet å ta grep om på egen hånd.

Og selv etter pålegget virket det ikke helt som han skjønte hva innsyn er.

Det burde vært unødvendig at statsråden måtte gjenta for ham at temaet er en informasjonsrettighet for tredjepart på bilagsnivå, ikke hvordan det rapporteres til departementet.

Det aller største problemet for idrettspresidenten akkurat nå, er at han ikke har klart å fremstå tydelig på at han faktisk ønsker å utvise åpenhet i toppen av Norges Idrettsforbund.

For det er simpelthen umulig for toppsjefen å ha troverdighet i endringen NIF skal gjennom, dersom han lar generalsekretæren skli unna et helt berettiget spørsmål om innsyn.

LES DENNE: Tid for eksamen i åpenhet

Banale prinsipper i ethvert resonnement er at det fremføres et sett av argumenter, som igjen leder frem til en konklusjon. I denne saken har presidenten bare sagt at han offentliggjør generalsekretær Inge Andersens reiseregninger for perioden etter at Tvedt tiltrådte. Uten å fremføre et eneste fornuftig argument.

Med mindre Tom Tvedt skulle komme på et eller annet utenfor undertegnedes fatteevne, er det umulig å forsvare hvorfor den mektigste mannen på administrativ side ikke skal være åpen om hvordan han har forvaltet makt og midler gjennom 12 år.

Skjønner ikke idrettspresidenten hvor grell kontrasten er mellom åpenhetssignalene fra kulturministeren, og den meningsløse tidsgrensen som ble satt for Inge Andersen?

Eller at det er fiktiv åpenhet å gå ut med generalsekretærens regninger fra en tid uten store mesterskap utenlands, og samtidig stenge døren for de interessante periodene?

Fredag blir vi forhåpentligvis litt klokere, da Tom Tvedt skal informere nærmere om det han kaller et nytt åpenhetsvedtak. Da bør han ha bak øret at det, absurd nok, viser seg at idrettstinget allerede i 2007 vedtok at det skal utarbeides et system der prinsipper i offentlighetsloven skal ligge til grunn i NIF. Noe som får den innbitte motstanden mot VGs innsynsbegjæringer gjennom våren til å nærme seg det parodiske.

Inge Andersen har siden 2004 utvilsomt oppnådd mye som har kommet idretten til gode, gjennom stillingen med kanskje størst reell påvirkningskraft i Idretts-Norge.

Han har samtidig levd tett på internasjonale idrettsmakt over tid, som FIFA og IOC, der avsløringene av åpenbar ukultur har dratt kredibiliteten til lederne langt ned i sølen.

Med den åpne linjen kulturministeren ønsker seg i norsk idrett, ville det være paradoksalt om ikke den med mest administrativ innflytelse melder seg på åpenhetsdugnaden.

Inge Andersen har så langt vært svært ordknapp i denne saken. Og om han ikke selv innser hva som må til, er det Tom Tvedts oppgave å ta affære.

VG PÅ LEDERPLASS: Idretten må vise åpenhet

For det begynner å haste – dersom omdømmet for norsk idrettsledelse skal kunne gjenreises.

Første steg bør være å begynne å snakke klart. Da må forslitte kommunikasjonsknep legges i skuffen.

To grep er fullstendig forutsigbare i krisehåndtering – og i denne saken har vi sett begge:

1) Skal du ut med noe du vet vil lage bråk, gå ut med det på et tidspunkt som minimerer oppstyret. Idrettsforbundet og fire særforbund valgte som kjent å sende ut koordinerte avslag på VGs innsynsbegjæring like før store deler av nasjonen tok påskeferie.

2) Forsøk å kjøpe deg tid. Idrettsstyrets svar på kulturministerens utfordring var ikke å gjøre døren høy og porten vid. Men å sette ned et utvalg.

Det vil være ren trenering å skyve offentliggjøring av Inge Andersens økonomiske disposisjoner ut i det blå, under dekke av et utvalg ingen eksterne ba om. Det vil også neppe bli tatt godt imot i idrettsbevegelsen, i det åpenhetsklimaet som råder nå.

Selvsagt skal man ikke skyte ned hva John G. Bernander & co kommer opp med av åpenhetssvar, før de har fått sjansen til å komme i gang. Men det er en del helt grunnleggende ting som skurrer allerede fra start.

I stedet for å trekke inn jurister med spisskompetanse på offentlighet, har man gått for folk med cv’er som tyder på at de har gjort mye spennende. Men å være ekspert i immunologi og transfusjonsmedisin, betyr ikke at man kan noe om innsyn.

Hvorfor ikke invitere med dem som faktisk kan faget? Og hvor er grasrota blant alle de fine titlene?

Tom Tvedt leder nå et viktig styremøte i Førde, og møter fredag pressen til åpen time.

Da bør han komme med noe annet enn ull.

Det er på tide å vise seg som den presidenten han er valgt til å være.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder