DOMMENS DAG: Therese Johaug har ventet lenge nå, men tirsdag kommer den endelige dommen mot henne. Her er hun avbildet i Seiser Alm, der hun er på treningsleir.
DOMMENS DAG: Therese Johaug har ventet lenge nå, men tirsdag kommer den endelige dommen mot henne. Her er hun avbildet i Seiser Alm, der hun er på treningsleir. Foto: Tore Kristiansen

VG-sportens kommentator: Johaug-saken: Det vanskelige «D-ordet»

SPORT

Det finnes en tydelig definisjon av ordet «doping» i idretten. Skal den norske opinionen forholde seg til den?

Publisert: Oppdatert: 21.08.17 20:24

Dommen i idrettens voldgiftsrett (CAS) vil nå sette punktum for den rettslige saken mot Therese Johaug.

Men diskusjonene kommer på ingen måte til å være over.

For uansett hva dommerne konkluderer med, vil det vekke reaksjoner.

Mellom ytterpunktene – de som bare ser på henne som et offer, og gruppen som uansett aldri vil tro på forklaringen – er avstanden direkte uoverstigelig.

LES OGSÅ: Tok utsettelsen tungt.

Men også ellers er det flere steile fronter, knyttet til en sak det er vrient å diskutere.

Det skyldes delvis hvor vanskelig det er å skille fornuft og følelser når en nasjonalhelt havner i trøbbel.

Men det blir ikke enklere av at folk bruker det samme ordet, men legger helt forskjellige ting i det.

Da snakker vi selvsagt om noe som begynner på «D»: DOPING.

I fjor høst og sist vinter var flere ledere i Norges Skiforbund aktivt ute, for å prøve å sette preg på begrepsbruken i de norske sakene.

Mantraet var å insistere på å kalle det «brudd på dopingreglementet» og lignende, i stedet for å bruke uttrykket «doping».

Problemet er at de norske lederne med det snakker idrettens eget regelverk midt imot.

Moralsk sett har et skille mellom bevisst doping og uaktsom doping for all del svært mye å si. Men terminologisk faller begge deler innenfor begrepet, til forskjell fra hvordan ordet ofte brukes på folkemunne.

Definisjonen fremgår av den såkalte Wada-koden, regelsettet som gjelder på tvers av landegrenser, og som alle relevante norske organisasjoner har sluttet seg til.

Fra side 18 til side 23 listes det opp hva som skal til for å dekkes av begrepet.

Det står blant annet uttrykkelig at det er «doping» å ha fått et ulovlig stoff i kroppen, uavhengig om man har inntatt det med vilje eller ei.

Betyr da dette at Therese Johaug, som ingen av partene tror inntok clostebol med vilje, settes i samme bås som bevisste juksemakere innenfor idrettens juridiske system?

Svaret er vel både ja og nei.

¤ Ja, begrepsmessig er både Johaug og en som fusket med vilje «tatt i doping».

¤ Nei, fordi hele poenget med straffeutmålingen er å skille mellom innholdet i sakene.

Sistnevnte har den norske offentligheten i overraskende liten grad tatt innover seg i Johaug-saken.

Så la oss ta reglene én gang til:

Med mindre det foreligger «eksepsjonelle omstendigheter» som tilsier at vedkommende er helt «uten skyld», skal det idømmes en dopingstraff for regelbruddet den positive prøven utgjør.

Dommen på 13 måneders utestengelse er 35 måneder mildere enn utgangspunktet for å teste positivt på et anabolt steroid.

Nå får vi hvert øyeblikk vite hva det øverste juridiske organet lander på.

Og mens det i Johnsrud Sundby-saken en stund ble snakket om det mikroskopiske nåløyet i sveitsisk høyesterett, er det ingenting som tyder på at det blir tema her, i en sak der forklaringen på en positiv dopingprøve er blitt grundig fremlagt for dommerpanelet.

I skrivende stund er det fortsatt et åpent spørsmål om Johaug rekker OL.

Men det er ingen tvil om at en straff fra voldgiftsretten er en dom for doping.

Selv om hun ikke gjorde annet enn å stole på legen.

Her kan du lese mer om