Petter Northug hadde fortjent å stå på scenen på Hamar. Foto: Krister Sørbø

Kommentar

Galla-vraket nok en gang: En urett må rettes opp

HAMAR (VG) Det er bekymringsfullt dersom utøvere som velger sin egen rytme fremfor å gå i takt, får redusert sjansen til å bli hedret på Idrettsgallaen.

Årets prisutdeling er overstått. På selve festkvelden endte Karsten Warholms fortjente storeslem selvsagt opp med å få det meste av oppmerksomheten.

Men nå som glitteret har landet litt, er det på tide å se nærmere på mekanismer og premisser for hvem som velges og hvem som vrakes.

Da det var galla i Stavanger for et år siden, hadde tre store vinterlegender nylig lagt opp. Men mens Marit Bjørgen og Ole Einar Bjørndalen fikk hver sin hederspris, var ingen slik å hente for tidenes mest sagnomsuste langrennsløper.

les også

Rent bord for Warholm: Han reddet humoren også!

Det var i seg selv skandaløst, men en av teoriene den gangen var at Petter Northugs exit kan ha kommet litt brått på, gitt at han egentlig hadde planer om å satse videre. 

Nå er vi der at Northug nok en gang er forbigått.

Ingen kan kritisere valget av Suzann Pettersen som hedersprismottager, men om det var rom for to vinnere i fjor, kunne juryen pinadø rettet opp skaden nå i CC Amfi.

Dessverre har skiløperen som har skapt så mye verdifullt for hele langrennssporten, og kanskje er den største norske stjernen og idrettspersonligheten i moderne tid, i stedet blitt forbigått nok en gang. Det er ugreit.

Hva som til syvende og sist gjør at ting blir som de blir, er det bare innsiden av juryrommet som har fasiten på. Uansett er det noen avgjørelser det er all grunn til å ha en offentlig samtale om.

les også

Tutta stakk av med hedersprisen: Hyllet Kjetil André Aamodt som forbilde

Et av spørsmålene er om utøvere som velger andre formater enn A4 lettere blir dumpet enn de som er midt i det kollektivistiske tankesettet som preger norsk idrettspolicy.

Hadde Petter Northug, med de merittene han har og den boosten han har skapt, vært innehaver av hedersprisen i dag om han hadde holdt seg konstant under landslagets vinger?

Det kan vi ikke vite, men mistanken om politiske hensyn rundt prisene blir ikke helt borte.

Det er de siste årene blitt grundig avdekket et kulturelt problem i deler av idrettsbevegelsen. Her er det få divergerende stemmer i det åpne rom, det er mangel på friske debatter. Det oppleves som begrenset takhøyde for andre oppfatninger enn at pulsen stiger bare med tanken på det nydelige ordet «enerettsmodellen»:

les også

Karsten Warholm vant «alt»: Tre priser – også årets navn

Med dette bakteppet er det derfor interessant å se på hvordan det går med de utøverne som ikke er helt slik NIF-idealet tilsier:

 Er du mindre aktuell for en pris om du mener at andre løsninger enn «én for alle, alle for én» kanskje passer best for deg? 

Er kandidaten svakere om vedkommende vil få lov til å tenke individuelt i en individuell gren?

Er det lov ikke å være særlig sosialdemokratisk skrudd sammen?

Skal det være sanksjonsfritt å si fra oersom utøveren mener at svakheter i det organiserte norske systemet ikke har optimalisert utviklingen? 

Eller hva om utøveren ikke mener at Lotto-trekning rett før Idrettsgallaen, Norsk Tipping-sjefen som prisutdeler og statlige gamblingpenger nødvendigvis er den beste økonomiske ryggraden fremover?

Skal utøvere av denne arten prinsipielt sett stille svakere som potensielle prisvinnere enn de mest systemlojale?

Eller bør respekt for meningsmangfold – i en organisasjon som elsker å snakke om hvor demokratisk den er – tilsi at et idrettspolitisk grunnsyn ikke kan være diskrediterende?

Selv om det ikke er mulig å fastslå sikkert at politikk har spilt inn, er det flere ferske forbigåelser det er grunn til å gruble litt over.

Det offentlige ordskiftet rundt Magnus Carlsens manglende nominasjon til «Årets navn» er som kjent allerede grundig debattert. Hvilken legitimitet hadde juryen til å frata folket muligheten til å stemme på ham?

Selv om det absolutt kan forsvares å gi Gullballen til Caroline Graham Hansen, var det en del øyenbryn som ble hevet i forbauselse over at Ada Hegerberg ikke vant etter en sesong med hat trick i en Champions League-finale.

Hvis man mener at sistnevnte sportslig var best, er da konflikten med NFF en holdbar grunn til å vrake henne? Nå vant riktignok Hegerberg for et år siden, men det ble jo enda mer bråk rett før fjorårets VM.

Det er all grunn til å følge ekstra nøye med fremover, for å komme til bunns i om annerledeshet blir straffet i en bevegelse med «Idrettsglede for alle» som motto.

Og om det er én ting som burde bli et unisont folkekrav foran neste korsvei, så er det at Petter Northug skal ha en hederspris. En urett må rettes opp. Asap.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder