SØRGET FOR TRIPPELT NORSK: Marit Bjørgen (høyre), Kristin Størmer Steira (midten) og Therese Johaug (venstre) tapetserte pallen på tremila. Foto: Bjørn S. Delebekk, VG

Truls Dæhli kommenterer: Viser alt som er fint med idrett

Det begynte med et løp fylt av menneskelig styrke og rørende omsorg. Det sluttet med et løp som lignet det sportslig perfekte. Skijentenes reise gjennom OL er fortellingen om det som er fint med idrett.

ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL

Utgangspunktet ble vanskeligere enn noen kunne forestille seg, men Marit Bjørgen vant likevel.

Det fortsatte med ungdommelig blomstring og enda flere eksempler på gode menneskelige kvaliteter, så en brutal nedtur da stafetten ble tatt fra dem uten den minste antydning til at lojaliteten og samholdet slo sprekker, og til slutt kommer løpet hvor alt faller på plass.

Også en individuell olympisk medalje til Kristin Størmer Steira.

Foto: VG-kommentator Truls Dæhli

Det var løpet lekene manglet, en distanse som dokumenterte den norske dominansen i internasjonal kvinnelangrenn, og med Charlotte Kalla helt ute av slag ble den så tydelig at medaljene var klare havveis. Noen vil spørre seg hvor konkurrentene var, eller hva de driver med, men parademarsjen forteller kanskje mer om norske jenters treningskultur enn nivået i internasjonalt kvinnelangrenn.

Det er mye som tyder på at Marit Bjørgen og de andre befinner seg på et historisk høyt nivå. Testene sier noe om det. Da blir forskjellen stor når alt klaffer.

Så hva er forklaringen på en slik suksess?

En kombinasjon av mange ting, naturligvis, men alt blir lettere for et lag som er velsignet med en lederskikkelse som ble tidenes mestvinnende kvinnelige vinterolympier med denne seieren. Da må ingen spørre hvor det øverste nivået ligger, fordi alle kan måle seg mot det hver eneste dag.

Likevel. Til syvende og sist handler det nok mest om et miljø
som ingen i langrenn kan huske å ha sett maken til, og det siste er nettopp Kristin Størmer Steira et godt eksempel på.

Hun var veteranen som hadde bestemt seg for å legge opp, som skulle fylle livet med noe annet, men som savnet lagvenninnene og miljøet så mye at hun måtte tilbake til samlingene, treningene og konkurransene. Stort tydeligere kan det jo ikke sies, og da skjønner vi at dette laget er et godt sted å være.

Men det har ikke alltid vært slik. Landslagstrener Egil Kristiansen framsto ikke som den trygge og samlende lederen da mye gikk i mot i årene før Vancouver, men tok akkurat det grepet en god leder skal gjøre.

Han søkte kompetanse fra flere områder, startet byggingen av laget innenfra, og etablerte så trygge og gode rammer at han gjorde seg selv bortimot usynlig.

Nå er han en av de mest suksessrike landslagstrenerne noensinne, og han er allerede godt i gang med å bygge for framtiden. Da er det ikke mye som mangler. Om noe.

At gode vinterleker faktisk kunne ha blitt enda bedre, er ikke et stort tema på en solskinnsdag som dette. Etter hvert som medaljeregnet i Sotsji legger seg, er det likevel verdt å minne om alle gullsjansene som forsvant, om bommene som gjorde det umulig å vinne i både langrenn og skiskyting, og hva de endelige medaljetallene kunne ha blitt.

For det framsto som hysterisk, nesten idiotisk, å tippe 15 gull før alt satte i gang. Nå virker ikke det tallet fullt så dumt.
Fordi vi kan se at det var innen rekkevidde.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder