Kulturminister Torhild Widvey møtte IOC-president Tomas Bach i Oslo i mai. I bakgrunn: NIFs generalskretær Inge Andersen, IOC-medlem Gerhard Heiberg og idrettspresident Børre Rognlien.
Kulturminister Torhild Widvey møtte IOC-president Tomas Bach i Oslo i mai. I bakgrunn: NIFs generalskretær Inge Andersen, IOC-medlem Gerhard Heiberg og idrettspresident Børre Rognlien. Foto:Trond Solberg,VG

Truls Dæhli kommenterer OL-søknaden: Sitter igjen med ingenting

SPORT

Utad var kulturminister Thorhild Widvey tydelig på at regjeringen kom til å stille en rekke tøffe krav til IOC. Men da IOC satte hardt mot hardt for å godta Oslo som kandidatby, la Widvey seg flat og sa ja til alt uten forbehold.

  • Truls Dæhli kommenterer
Publisert:

Mens kulturministerens løfte om tøffe og særnorske krav ble godt kommunisert i flere intervjuer i mars, har hennes tilbaketog bare noen få uker senere vært omringet av en påfallende taushet. Det var først da juristen Stig Eidissen fikk innsyn i dokumentene mellom Oslo2022 og IOC, og publiserte det han fant på nettsidene til Minerva, vi oppdaget at kulturministeren stilltiende hadde forsikret IOC om at regjeringen helt og fullt ville respektere det olympiske charteret slik det foreligger.

I korthet betyr det at IOC og de tilhørende vinterolympiske særforbund er sikret alle sine rettigheter, og at det til enhver tid er IOC og de samme forbundene som har det siste ordet. Slik kan ingen ennå vite i hvilken grad planlagte OL-anlegg vil bli godtatt. Ei heller hvordan øvelsesprogrammet blir. Det eneste vi vet er at IOC bestemmer, og at OL-charteret, designet for å sikre IOCs interesser, er det som gjelder.

Rett nok påstår Widvey at hun har fått forsikringer fra IOC, både skriftlig og muntlig, om at IOC ikke kan komme med fordyrende endringer uten at dette skal være gjenstand for forhandlinger, men brevet hun henviser til som dokumentasjon for dette sier ingenting om spesielle avtaler for Oslo2022. Tvert imot viser kulturministeren til et brev med en standardtekst fra IOC som er gjeldende for alle kandidatbyer, og som ikke forteller om gjennomslag for noe som helst.

Det overraskende knefallet fra den norske statsråden står i sterk kontrast til retorikken hun tidligere har omgitt seg med, og flere kilder VG snakket med i går reagerte nærmest vantro på innrømmelsene. Regjeringen er nå i den situasjon at kulturminister Thorhild Widvey har gått god for alt som visestatsminister Siv Jensen finner uakseptabelt ved IOC, som skatteamnesti og særordninger, blant mye annet, og det åpner for en ganske frisk fortsettelse av OL-debatten.

Mens den norske søknaden første gang var motivert ut fra en teori om at 2022 ville være gunstig for en europeisk kandidat, og at Oslo derfor ville stå sterkt, har den etter Sotsji og tiltagende nasjonal motstand fått mer og mer preg av å fremstå som et nøkternt og særnorsk alternativ som skal ta OL tilbake til røttene. Nettopp for å imøtekomme den bastante kritikken av IOC har den sterkt PR-drevne OL-kampanjen handlet stadig mer om hvordan Norge kan påvirke den internasjonale olympiske komiteen og fremtiden for de olympiske leker.

Og forut for Oslos overgang fra søkerby til kandidat understreket derfor kulturministeren overfor IOC at regjeringens respekt for det olympiske charteret ikke måtte forstås dit hen at regjeringen hadde sagt seg villig til å overholde alle delene av charteret.

Men noen uker senere var det likevel det kulturministeren gjorde.

Hvorfor?

Fordi IOC krevde det.

Det betyr ikke at Norge vil være ute av stand til å påvirke sine egne leker, ei heller at IOC nødvendigvis vil være uvillige til å følge norske forslag, men det betyr at IOC i enhver sammenheng har sikret seg retten til å bestemme. Og den retten firer de ikke på, det har kulturministeren allerede fått merke, uten at hverken hun eller andre fant det bryet verdt å fortelle det videre.

Her kan du lese mer om