Jarl Magnus Riiber treningshopper under spektakulære omgivelser.

Jarl Magnus Riiber treningshopper under spektakulære omgivelser. Foto: Fredrik Hagen / NTB scanpix

Kommentar

Trenger vi kombinert?

SEEFELD (VG) Hvor lenge tåler en presset internasjonal skisport at talentene dras mellom så mange grener? Kan en «kompromiss-idrett» overleve på sikt?

Her i skjønne Seefeld er det grunn til å ha to tanker i hodet samtidig ved inngangen til verdensmesterskapet på ski.

Vi har en kjempeopplevelse i vente i dagene som kommer, noe nordiske grener trenger etter det som ikke akkurat var en folkefest i Pyeongchang.

Samtidig er det relevant å stille noen grunnleggende spørsmål om bærekraften for deler av konseptet «VM på ski» – i et lengre tidsperspektiv.

les også

Kombinert: Gull-tørken som aldri tar slutt

Pluss content

Skiskyting tar jo seg og sitt, mens brett og nye skigrener har appell blant oppvoksende slekter.

Hvis vi har sterkest mulig kamp mellom flest mulig nasjoner i alle grener som et overordnet VM-mål, er det et spørsmål om vi på et eller annet punkt bør diskutere hvor mye det skal konkurreres i.

Og da bør vi kanskje gjøre noe som foregår svært sjeldent i offentligheten.

Vi bør snakke litt om kombinert.

Altså den historietunge, men litt merkelige mellomtingen.

Hybriden.

Idrettsgrenen der utøverne hverken er best i verden i langrenn eller i hopp, men evner å kombinere øvelser som krever helt ulike ting.

les også

Kombinertsjefen mener Riiber overgår legendene

Er et slikt konsept spennende nok på sikt?

Og blir det et problem med talentlekkasje, dersom man tar på makrobrillene?

I Norge ser vi hvordan kombinert har store problemer med å nå opp i oppmerksomhetskampen.

Her får vi forhåpentligvis et riktig så hyggelig – og fortjent – unntak fra regelen i Seefeld.

Jarl Magnus Riiber er favoritt til å ta det første norske gullet siden Bjarte Engen Vik i 2001, og fortjener all mulig hyllest om han får til det.

Men i det store og hele er strengt tatt kombinert for spesielt interesserte – sett med norske øyne – og derfor er sponsorarbeid en vrien øvelse.

les også

VG spår VM: Norge tar ni gull – Johaug blir VM-dronning

Hever du blikket utenlands, blir imidlertid bildet noe annerledes.

Interessen er større i for eksempel Tyskland, og trolig er fotfestet i et såpass stort marked det som holder kombinert i live på den største scenen, i tillegg til østerrikske og japanske bidrag.

Kanskje er det noe arrogant norsk ved å angripe det vi ser på som en lillebror, fremfor å tenke over at noen større land ser ut til å være vel så opptatt av dette som å optimalisere ferdigheter i hver enkelt øvelse. Burde vi heller snakke om hvorvidt det er for mange langrennsøvelser?

Men uansett ståsted om hva som er viktigst, er det en potensiell fare fremover at det konkurreres i så mye at vi ikke klarer å få nok land gode nok i hver enkelt tevling.

les også

Droppet VM-samling – kombinert skylder 4,5 mill.

Trolig hadde kombinert for lengst forlatt oss, om det ikke hadde vært for grepet som ble tatt midt på 80-tallet. Da sørget innføring av «Gunder-metoden» for at førstemann i mål i langrennet faktisk vinner, slik at publikumsopplevelsen ble bedre.

Men er det nok i det lange løp å være forholdsvis god i to ting i stedet for best i én?

Dette er et følelsesladet tema, siden grenen har så dype skihistoriske røtter. Kombinert har blant annet gitt oss store utøvere som Tom Sandberg, Torbjørn Løkken, Elden-brødrene, Fred Børre Lundberg og Bjarte Engen Vik.

Det er da heller ikke av mangel på respekt for disse – eller dagens utøvere – at den langsiktige eksistensberettigelsen til kombinert kan være verdt å drøfte. Det handler rett og slett om forholdet mellom tilbud og etterspørsel.

Sportssjef Ivar Stuan sammen med Jørgen Graabak t.v., Jarl Magnus Riiber, Jan Schmid og Magnus Krog tidligere i uken. Foto: Pedersen, Terje / NTB scanpix

Om vi vender tilbake til nåtiden, blir det riktig så moro både med kombinert og resten av øvelsesknippet.

Langrenn blir en norsk/svensk/russisk internkonkurranse.

I hopp har Japan, Polen og arrangøren Østerrike de øverste plassene i verdenscupen på herresiden, mens Maren Lundby vil melde Norge på blant kvinnene.

I kombinert er det en bråte med tyskere som vil ta opp kampen med Riiber, etter at landet gjorde rent bord i OL.

I sum kan vi få en viss gullspredning, selv om det norske totalstempelet vil bli betydelig på medaljestatistikken.

Og for kombinert sin del, er det nok mange som håper at landet med 82 millioner innbyggere biter fra seg igjen. Dersom den tyske interessen vedvarer, kan det jo godt være at kombinert beholder en posisjon 10, 20, 30 eller år fra nå.

Men i en tidsalder der kampen om tid og oppmerksomhet blir stadig spissere, er det ikke så lett å være et kompromiss satt i system.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder