Kommentar

Et snev av hykleri

Av Leif Welhaven

BELAGO-MASKINER: VG skrev nylig at rusfeltets samarbeidsorgan, Actis, ønsker å forby disse spillemaskinene. Norsk Tipping tror imidlertid ikke det er løsningen. Foto: Berit Roald / Scanpix

Etablissementets svart-hvite fremstilling av spillpolitikken er ekstremt forenklet. Hvorfor snakkes det så lite om skyggesiden ved statsstøttet gambling?

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning

Har du hørt historien om de noble monopolister? Du vet, gjengen som kjemper på den gode siden i kampen mot spillbransjens Sauron, der hensikten helliger middelet så lenge man holder utenlandske krefter unna.

Eller er verden i realiteten litt mer komplisert enn bildet som gjerne tegnes når statlig sanksjonert gambling glorifiseres, mens utenlandske selskaper demoniseres?

Hvorfor har det for eksempel vært snakket så lite om rammene rundt Norsk Rikstoto opp mot et ansvarlighetsperspektiv?

les også

Krever nye tapsgrenser i Rikstoto: – Helt spinnvilt

18 millioner kroner er ikke akkurat noe lite beløp, men det er summen én enkeltperson har anledning til å spille for (og i teorien tape) på hest i løpet av året.

Spillgrensene til statsgodkjente Norsk Rikstoto er nemlig 1,5 millioner kroner per person hver eneste måned. Riktignok ønsker Landbruksdepartementet en endring, men dette er en del av gjeldende norsk spillpolitikk anno juni 2020. Gitt hvor sterk fordømmelsen er om hvordan sårbare spillere kan rammes av de utenlandske selskapene, hvorfor har ikke en slik ordning skapt mer ramaskrik i norsk offentlighet?

15 millioner kroner, altså tre millioner mindre enn en enkeltperson kan bruke årlig hos Norsk Rikstoto, er før øvrig summen Norsk Tipping avsatte til tiltak mot spillavhengighet i 2018, ifølge års- og samfunnsrapporten til Åsne Havnelids organisasjon.

les også

Hoksrud forsvarer hestesporten: – Kan ikke sammenlignes med Lotto

Hva med bingobransjen, der Norsk Tipping har plassert ut automater, og det også finnes andre tilbydere? Hvorfor har det ikke vært problematisert mer rundt denne geskjeften i samfunnsdebatten? Nå viser en fersk rapport at en stor andel av dem som bruker bingoautomatene i bingohaller, sliter med spillproblemer. Ifølge Lotteritilsynet er det utplassert 1629 av Norsk Tippings såkalte Belago-maskiner i bingohallene.

Rapporten viser at antall problemspillere i Norge har økt fra 34.000 til 55.000 siden 2015, mens såkalte moderate risikospillere har økt fra 88.000 til 122.000 i samme periode.

Dette har altså skjedd i en periode hvor vi har spillmopopol på papiret, og noe mer sveitserostaktig i virkeligheten. De blir det noe hyklersk over det rådende klimaet.

I den norske debatten stilles det få kritiske spørsmål til Norsk Tipping. Nå viser en rapport, som riktignok var bestilt av meningsmotstandere, at selskapet kjørte på med ekstra reklame i viruskrisen. Er dette noe flere enn bare folk som vil sterkere inn på markedet burde problematisere?

les også

Kraftig økning av problemspillere: – Viser at monopolet ikke fungerer

De kritiske spørsmålene kommer i alle fall ikke fra den norske idrettsbevegelsen, som jo havner i en merkelig sitiuasjon med folks tapte spillpenger som navlestreng. Da blir den etablerte idretten nærmest kjøpt som våpendrager for etablert politikk. Kanskje er det en av grunnene til at idrettsledere nesten uten unntak fremstår vaksinerte mot kritiske systemspørsmål på spillfeltet. Parodien var total på idrettstinget i fjor, da en politisk resolusjon ble vedtatt uten en skikkelig pro/contra-samtale. I stedet er det et ekstremt enkelt verdensbilde som råder, i «de snille mot de slemme»-ånd:

Hurra for at folk taper pengene sine akkurat hos Norsk Tipping!

Enerett! Enerett! Enerett!

les også

55.000 nordmenn har spilleproblemer

Det er selvsagt ikke gitt at bettinglobbyen har rett i at en lisensmodell gir mer ansvarlighet, men det er grunn til å spørre hvorfor dette alternativet så lettvint feies bort. Norge kan helt fint finansiere idrett og frivillighet over statsbudsjettet, og frita idretten fra en stadig klammere tvangstrøye.

Og hvis så mye handler om å ta hensyn, hvorfor er det så få som lytter til argumentene fra organisasjonen Spillavhengighet Norge? Her er man ikke så skråsikre på at et fortsatt monopol er veien inn i fremtiden.

Noe av det rare i debatter om norsk spillpolitikk, er at konklusjonen for mange fremstår skrevet i stein uansett hvordan premissene måtte være i utvikling. Og den underbygges gjerne ved hjelp av retorikk av det diskutable slaget.

«Ulovlige aktører» er en merkelapp som ofte settes på selskaper med sete og lisens i et annet europeisk land. Ja, et norsk lovverk rammer hvordan selskapene kan eller ikke kan markedsføre seg her. Men er «ulovlig aktør» et presist begrep eller stigmatiserende politisering?

Det er det fullt mulig å diskutere.

Nå er ikke bettingindustrien det mest sympatiske som finnes, og det er hevet over tvil at utspekulert profittmaksimering har medført mye skader.

I en stadig mer digitalisert verden er det ikke alt man trenger å like, men nærværet er der like fullt. Fortsatt vet vi ikke hvordan forbudet mot å la tv-distributører viderebringe spillreklame vil virke, men det er en åpenbar fare for at dette rammer gårsdagens tv-løsning, mens vann finner nye veier i en strømmebasert tv-verden utenfor den tradisjonelle tv-boksen.

Kanskje er det på tide å stille det helt enkle spørsmålet:

Det er et faktum at Ola Nordmann lovlig kan spille hos utenlandske tilbydere.

Har vi da et spillmonopol i Norge?

Mer om

  1. Gambling
  2. Rikstoto
  3. Pengespill
  4. Norsk Tipping

Flere artikler

  1. Lettvint om den norske spilldebatten

  2. Kraftig økning av problemspillere: – Viser at monopolet ikke fungerer

  3. Spillavhengighet Norge åpner for å vrake monopolet

  4. Henrik Carlsen: – Magnus har selv smakt på å ha behov for å kutte ut å spille

  5. Krever nye tapsgrenser i Rikstoto: – Helt spinnvilt

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder