Bilder som dette, da Bjørn Dæhlie suste mot mål på jaktstarten, hentes frem i anledning 25-årsjubileet. Foto: Terje Bringedal

Kommentar

25 år siden Lillehammer: OL-medaljenes glemte bakside

Dersom jubileet for Lillehammer-OL skal brukes til å sparke i gang en debatt om nye leker i Norge, er det viktig at minneboken ikke presenteres sminket og selektivt.

Det legges opp til «Husker du» for alle pengene i disse dager.

Selv om noe av festivitasen er en ren markering av en milepæl, som er hyggelig i seg selv, arbeides det også åpenbart for å berede grunnen for ny OL-stemning.

Det er i seg selv ikke noe rart ved at interessegrupper ønsker dette, særlig om de selv har noe å tjene på det.

les også

Gerhard Heiberg om dramaet i 1994: – Kongen reddet Lillehammer-OL

Pluss content

Men om vi skal «på’an igjen», så kort tid etter forrige fiasko, må forutsetningene for debatten være redelige og transparente.

Et ja eller nei til å ville arrangere olympiske leker, er i realiteten en gigantisk kost/nytte-analyse.

Og blant mange store problemer, er det et gjennomgående fenomen ved konseptet at «kost»-biten ikke er til å stole på.

Under hvilke forutsetninger er det da mulig å avgjøre om olympiske leker bør prioriteres?

Her er vi ved kjernen: Skal vi bruke 1994 som faktor i en ny OL-diskusjon, må vi gjøre mer enn å mimre over gammel moro.

les også

25 år i dag siden Lillehammer-OL åpnet: – Ingen har klart å matche oss

Hver krone som går til et OL, innebærer et valg om å ikke bruke penger på noe annet fellesskapet kan ha bruk for.

For alle som søker dybdekunnskap om hvordan OL-prosessen egentlig var, eller om man vil friske opp vage minner fra hukommelsen, er det all grunn til å lese NIH-forsker Gaute Heyerdahls doktoravhandling fra 2014.

Et av fenomenene han omtaler, er kalt «OL-syndromet». Det handler om hvordan et prosjekt gjerne forandres radikalt når man beveger seg fra søknadsfasen til konkrete forberedelser.

Gerhard Heiberg mener Norge bør søke OL igjen. Foto: Ole Kristian Strøm / VG

Når bordet først fanger overskygger ofte hensyn til at alt skal bli fryktelig fint og flott en opprinnelig planlagt nøkternhet.

Helt tilbake til 1960 har det vært snakket om å «bringe OL tilbake til røttene», men forskeren skriver at «budsjettoverskridelser har blitt en obligatorisk del av OL-forberedelsene, nærmest uten unntak».

Tidligere forskning viser at snittsprekken har vært på 288 prosent i vinter-OL, og 347 prosent i sommer-OL, i tidsperioden 1960–2010.

Et faktum de norske OL-fantastene ikke er så ivrige på å snakke om, er at Lillehammer-lekene sprakk så det suste.

Det endelige regnskapet, justert for prisvekst, «viste en overskridelse på 270–317 prosent, alt etter hva som ble definert som en del av OL-budsjettet», skriver Heyerdahl.

Lillehammers sprekk er naturligvis kjent for folk som fulgte prosessen tett, men neppe for det store flertallet i folket i dag. Under Oslo 2022-diskusjonen så vi dessverre også forsøk på å rosemale historien.

Årsakene til at det ble en direkte eksplosiv kostnadseksplosjon, er sammensatte:

  • En OL-kostnad som ble anslått til 1,8 milliarder kroner da Lillehammer i 1988 ble tildelt lekene, var ikke realistisk. Dette ble i 1990 oppjustert til 7 milliarder kroner.
  • Kompetansen til lokale entusiaster innledningsvis var høyst diskutabel hva gjelder å forstå hva et OL krever.
  • Tidsfaktoren trumfet tidvis behovet for tilstrekkelige utredninger.
  • Den rikspolitiske viljen til å diskutere det økonomiske helhetsbildet underveis var ikke overveldende, og ble overskygget av iver etter å bli et vindu mot verden.
  • Nye elementer dukket opp underveis, og maktbalansen i kontraktsforhold vanskeliggjorde forutsigbarhet.

«Det som begynte som en planleggingskatastrofe omtales som et moderne norsk eventyr. Det er OL-syndromet», konkluderer Heyerdahl.

Det overordnede spørsmålet er da hvor mye hensikten helliger middelet-tankegang som er innenfor.

For de ivrigste entusiastene trumfer festminnene alt, men det er lett å ivre når andre betaler.

Mange vil sikkert spørre om det er noe å mase med om milliarder som ikke falt i fjor, men for så lenge siden. Og det er ingen tvil om at det skapt varige verdier i regionen, og at bruk av anlegg etter lekene har vært gjennomtenkt.

Men hadde det i det hele tatt blitt Lillehammer-OL om det hadde vært tegnet et realistisk kostnadsbilde fra start?

En forskningsrapport har tidligere kalt det et tankekors at hadde Stortinget kjent de virkelige forutsetninger om de kostnader OL-saken utløste, hadde det antageligvis ikke blitt noen statsgaranti.

Nå vil det alltid diskuteres hva av dette som var OL-penger, om syv eller ti milliarder er mest riktig, men poenget om hvorvidt forutsetningene var fair står.

Det er vanskelig å spå om OL-temperaturen vil stige fremover, der en fersk måling viste 36 for og 32 prosent mot, og spørsmålet handler om mer enn penger.

I tillegg må det avgjøres om det er etisk spiselig å gå til organisatorisk sengs med gubbene i IOC.

Ringenes herrer var toneangivende i å la Russland slippe så billig unna dopingskandalen, og virker mer opptatt av pragmatisme enn hensynet til rene utøvere.

Først når IOC har demonstrert at fagre ord faktisk gir endring, både her og der, bør temaet OL-arrangør igjen være salgbart i den norske opinionen.

Og når vi en dag kommer dit, må beregninger være så presise som mulig, så vi vet omtrent hva som velges eller vrakes. Selvsagt er det relevant å kunne benytte anlegg som er der, men det er uansett store penger og prinsipper i spill.

Summa summarum må vi gjerne mimre, men ingenting haster akkurat nå.

OL-spørsmålet er for stort til å bli styrt av agendaen til krefter med utpregede egeninteresser – uansett hvor mange av dem som samler seg på Lillehammer de neste dagene.

Mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder