Kommentar

VG-sportens kommentator: Tidenes største
idrettsstjerne?

Av Leif Welhaven

NUMMER 18: Roger Federer slo Rafael Nadal i Australian Open-finalen, og sikret Grand Slam nummer 18. Foto: Kin Cheung AP

Øvelsen er selvsagt en empirisk umulighet – men det er
vanskelig å se hvem som overgår en 35 år gammel firebarnsfar fra Sveits.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning

Artikkelen er over tre år gammel

KOMMENTATOR: Leif Welhaven Foto: Frode Hansen VG

Et hinsides retroparty er over i Melbourne, med søsterduell i Williams-familien lørdag – og det ingen kunne drømme om at skulle skje igjen i herrefinalen: Federer mot Nadal.

LES OGSÅ: Skulle gjerne delt seieren

En reprise av duellen som preget tennisen i så mange år, men som alle trodde var over i historiebøkene. Men neida, gamlisfesten leverte så til grader.

Og tilbake står eldstemann som vinner – en 35-åring som akkurat har vært ute i månedsvis med skade – og altså kommer tilbake og vinner sin første Grand Slam siden sommeren 2012

Nå er et tallet 18. Atten.

I en verdensidrett med ekstrem konkurranse. Og ikke nok med det. Med usedvanlig få unntak har Federer hengt med langt de gangene han ikke har nådd helt opp.

I en periode nådde han kvartfinalen 36 ganger på rad i de fire store, semifinalen 23 ganger på rad - og han har totalt spilt 28 Grand Slam-finaler. Dessuten er han en av åtte som har vunnet både i Melbourne, Paris, London og New York, og han har totalt vært verdensener i 302 uker.

Wow!

Det er vanskelig å rangere prestasjonene hans mot hverandre, men kanskje er dette enda mer imponerende enn det den elegante sveitseren gjorde da han var på det mest utilnærmelige.

For hvem andre hadde kommet tilbake og vunnet en Grand Slam, i en alder av 35 år, med to sett med tvillinger hjemme, etter at skrotten har skrantet og det meste har tydet på at spillere som Novak Djokovic og Andy Murray nå var stabilt bedre enn ham?

Derfor har spørsmålene haglet om når han skal legge opp, og de fleste hadde tatt for gitt at rekken stoppet med Wimbledon-triumfen mot Andy Murray for fire og et halvt år siden.

Men, neida.

Federer er så til de grader tilbake, og med Wimbledon ikke så innmari mange måneder unna, er det selvsagt tenkelig at det kommer mer. Men han skal ikke deppe om karrierens siste slam ble en finaleseier i fem mot en spiller han har hatt store problemer med, og der «head-to-head»-statistikken peker tydelig i Nadals favør.

I Australia i 2017 kunne Roger Federer spille uten forventningspress, for ingen hadde regnet med den 17. seedete nå. Han kunne klinke til, og tåle en serie upressede feil, så lenge han holdt initiativet som han gjorde.

Og nå melder spørsmålet seg: Har verden sett en større stjerne?

I moderne tid melder selvsagt Usain Bolt seg på som en utfordrer, og andre vil sikkert spille inn Muhammad Ali. En fasit finnes ikke, og slike sammenligninger mellom tidsepoker og grener er umulig uten stor grad av subjektivitet.

Men det er noe magisk ved Roger Federer, som gjør at han bare ikke slutter å fascinere. Som hvordan han på sitt beste nærmest har skapt kunst av idrett, en sportsånd av de sjeldne, og en popularitet verdens rundt som gjør at han tilsynelatende spiller på hjemmebane hvor enn han er.

Selv ikke veteranen selv trodde at han skulle komme tilbake på dette nivået, og ikke minst så fort. Men nå er det bare å klype seg i armen.

Roger Federer har levert tennishistorie. Så rått, så vakkert, så elegant. Og så innmari fortjent. Av og til er det bare å ta av seg hatten, som Rafael Nadal så sporty gjorde i talen etter matchen. For kongen er tilbake.

Ingen over , ingen ved siden.

Mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder