Inntil videre tviholder norske politikere på spillmonopolet. Nå hevder en fersk rapport at 3,4 milliarder kroner i året brukes online i det uregulerte markedet.
Inntil videre tviholder norske politikere på spillmonopolet. Nå hevder en fersk rapport at 3,4 milliarder kroner i året brukes online i det uregulerte markedet. Foto: Wayne Parry / AP

Spillmonopolet på sotteseng: Omkampen nærmer seg

SPORT

Det er ikke lenge siden spillmonopolets forkjempere innkasserte en foreløpig politisk seier. Den gleden kan bli kortvarig.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 15.08.18 19:36

Fremstøtene kommer hyppig nå, fra en bransje som vet så inderlig vel at det bare er et spørsmål om tid før den vinner frem.

Inntil videre er de internasjonale bettingselskapenes største problem at den norske spillpolitikken først og fremst er tuftet på hensynet til mennesker, ikke milliarder.

Likevel vil det, steg for steg, bli vanskeligere for norske politikere å forsvare et monopol som bare er et monopol på papiret.

Stortinget har nylig valgt å videreføre dagens ordning, men det har ikke ført til noe som ligner ro engang.

Svært bevisst timet, midt under Arendalsuka, kom det trolig hittil mest gjennomarbeidede angrepet på den norske spillpolitikken.

De internasjonale gamblingselskapene Kindred Group, Gaming Innovation Group, ComeOn og Betsson Group har sammen gitt økonomene i Menon Economics oppgaven med å lage en samfunnsøkonomisk analyse av hva en eventuell lisens vil innebære.

Denne rapporten er ikke den første i sitt slag, og ulike rapporter har hatt motstridende tall.

Men det interessante med det som nå legges frem, er at rapportskaperne har hatt tilgang til informasjon om omsetningstall i det uregulerte markedet.

Selv om det er usikkerheter, vises det nå frem en årlig nettoomsetning på rundt 3,4 milliarder kroner online hos selskaper som ikke har lov til å operere i Norge, og følgelig ikke skattlegges her.

Det er mer enn en milliard mer enn tidligere anslag fra Lotteritilsynet, og tilsynet erkjenner at de ferske tallene nok er mer presise enn det som tidligere har vært kjent.

I seg selv er ikke forskjellen nødvendigvis så dramatisk. Likevel gir det vann på mølla til dem som argumenterer med at det er bedre å få penger inn gjennom et kontrollert lisenssystem, enn ved at en stadig høyere andel av spillpengene ikke bidrar til samfunnsnyttige formål.

Når rapporten dessuten hevder at det er samfunnsmessig lønnsomt med et frislipp, i ulik grad ut fra om det velges en skattesats på 15, 20 eller 25 prosent, vil Menon-tallknusingen garantert bli hyppig brukt til ytterligere lobby.

Der de internasjonale spillselskapene har en langt svakere sak, og der drahjelpen fra rapporten er begrenset, er forhold som gjelder selve kjernen i norsk spillpolitikk: Avhengighetsproblematikken.

«Økt eksponering for markedsføring av pengespill vil isolert sett føre til noe større risiko for problemspill», fastslår Menon, men understreker samtidig at det er reverseringspotensial i muligheten til å koordinere en målrettet innsats i et lisensregime.

Er da dette nok til å snu stemningen på Stortinget, som inntil videre har vært klar på at de sosialpolitiske hensynene veier tyngst?

Vil påstander om at lisens er lønnsomt overbevise dem som vil beholde modellen med at Norsk Tippings overskudd finansierer gode formål?

Neppe i denne omgangen.

Men dersom trenden fortsetter, hvor en ventet markedsutvikling vil gi nedgang i overføringer fra 2024, er det ikke lenge før det vil tvinge seg frem å tenke annerledes.

Høyres Tage Pettersen antyder at temaet må opp på nytt i løpet av neste stortingsperiode, og treffer vel ganske godt der.

For du kan like det eller ei: Monopolet ligger på sotteseng. Og ikke en kur i verden vil kunne holde det i live over tid.